Menigheter i vekst..

Da de norske misjonærene startet opp sitt arbeid på 50-60 tallet, ble  menighetsarbeidet registrert under Filadelfia navnet, som en felles registrering, men der hver lokal menighet var selvrådende.  Misjonsarbeidet ble ofte siktet inn mot den svake del av befolkningen, og barnehjem og klinikker ble bygd.
Hvordan er det i dag vel 50 år etter. Det sosiale arbeidet er overtatt og drives av nasjonale med økonomisk støtte ifra Norge. Klinikkarbeidet er overtatt av det lokale helsevesen.

Menighetsarbeidet er i vekst. Det som slår en når en kommer til møtene, er mye ungdom, og nettopp det lover godt med tanke på fremtiden. Men Paraguay har da da også en ung befolkning. Halvparten av landets befolkning er under 20 år!
Flere av menighetene opplever en stadig vekst, og lokalene som ble bygget av misjonærer, med full finansiering fra Norge, er blitt revet, og nye kirkebygg reiser seg, nå med del finansiering fra Norge.

Tre menigheter holder på med fullførelsen av sine lokaler.

Menigheten i Atyra som i disse dager runder 41 år er kommet lengst i fullførelsen. Her mangler kun siste finpuss på gulvet, samt høytaleranlegg. Høytaler-anleggene, og ikke minst bruken av dem er et kapittel for seg i Paraguay. Det føles som om alle knapper skrues på max, så  her trengs det undervisning.
Menigheten i Atyra med Rita og Jorge Meza som pastorpar opplever en fin tid , der det mangler lite på at det nye lokalet er fullt på  søndagsmøtene.                                                                                                      

Menigheten i Ypacarai, er den største, og bygger også det største lokalet. Møtene pågår for fullt selv om lokalet mangler mye på å være ferdig, og det er vel halvfullt i hovedsalen ved et vanlig søndagsmøte. Her er det også planlagt et større galleri, som det nok vil bli bruk for.
Det største løftet de står foran nå er undertak i hovedsalen, noe som vil hjelpe både for lyd og mot varme.
Pastorpar her er Catalina og Ramon Estigarribia.               
                                                                                                                            
Pedro Juan Caballero er en grenseby mot Brasil nord øst i Paraguay. En by som har hatt en rivende utvikling siden misjonærene startet opp her på slutten av 60 tallet. Byen har blitt kjent som en tøff by, med mye organisert kriminalitet og narkotikatrafikk, men for oss "vanlige" er det en vennlig by.
Også her bygger Filadelfia menigheten nytt lokale. Et lokale med tanke for vekst, noe de allerede opplever, og mange er blitt tillagt menigheten siste året. Bygget har også planlagt galleri som andre byggetrinn. Behovet for undertak merkes også her under møtene, men det blir en kostnad på ca. 60 000 kroner, og det er ikke så lett å samle inn et slikt beløp for en ungdommelig menighet, men det jobbes hardt. Her er det også mye ungdom, lovsangsteam, og dyktige musikere. Det er både lyd og trøkk i lovsangen som ledes av
Alexis Caceres.    Pastorpar her er Mirian og Alfredo Saucedo.

Det spirer, det gror, og det vokser.  De som har startet arbeidet, lagt grunnen, gjort sin innsats, har ikke gjort det forgjeves! Arbeidet vokser!   Vi som nå får se det på nært hold, vi gleder oss.... og ser med spenning fremover mot forsettelsen.......

Rehabiliteringsenteret i Atyra.

Evangeliesenteret i Norge har på mange måter vert et forbilde for rehabiliteringsenteret  i Atyra. Ovidio Perez som startet dette opp sammen med Kjell Kvarstein, er blitt kalt " Paraguays Ludvig Karlsen". Vi har jo hatt gleden av å kjent Lise og Ludvig i mange år, og vi kan bekrefte at Ovidio har mange likhetstrekk med Evangeliesenterets grunnlegger. Han er en karismatisk evangelist, som når inn nesten over alt.
Senteret i Atyra, en by ca. 60 km fra hovedstaden Asuncion, og har det flotte navnet "Tekove Pyahu", som betyr " Nytt liv". Mange er også de som har fått nytt liv under et opphold der.
I dag har senteret 26 beboere. Det holder til på en eiendom i landligge omgivelser ca 5 km utenfor Ayra.
Standarden er enkel, men hjertevarmen og omtanken er stor. Opplegget er som ved Evangelisenteret, med samtale,bønn og praktisk arbeid.

Williams er en av beboerne.Han har vert her et halvt år. En ressurssterk person, som mangler 2 år av studiene for å bli data ingeniør. Han hadde gitt opp håpet om å gjøre ferdig studiene, men nå har livet fått et nytt perspektiv, han ser fremover og håper at han skal kunne starte opp med studier igjen i februar. Skal han kunne det, må vi gi han mulighet til det. Har du en mulighet til å være med på det, så er det fint om du sender oss noen ord.......

-Williams
                                                                                               Ivan

Ivan er en av de sist ankomne. Han er 15 år, kom sammen med fire andre fra ungdomsfengselet. En dommer som er ansvarlig for dem tok kontakt med Ovidio, med spørsmål om disse kunne få være de siste månedene her ved senteret, før de blir sluppet fri, noe de fikk selv om ingen kunne dekke noe økonomisk for dem. Alle disse fire  guttene stortrivdes, deltok i det praktiske og var glade for muligheten  hadde fått. Senteret trenger støtte, også økonomisk. Det økonomiske delen er en viktig del for å få det til å fungere Det er så tragisk å måtte si .til å gi hjelp, når en vet konsekvensene det.        

For tiden males senteret både invendig og utvendig, dette skaper også mer trivsel, for ikke å snakke om at den gamle 20" tv nå blir byttet ut med en på over 40", takket være en ungdom fra Bømlo. Da det siste ble fortalt dem ble det jubel!

På ny i Paraguay.

Så er vi på ny på plass i Paraguay,landet vi kom til for første gang i 1972. I løpet av disse årene har mye blitt forandret, noe til det bedre, men for noen  er heller situasjonen blitt verre. Jeg tenker da spesielt på indianerbefolkningen. Det som før var store skogsområder som inneholdt nok av mat,frukt og medisiner, nå er blitt omskapt om til endeløse åkrer av soya og mais. Fremskritt kalles det av noen, men indianerbefolkningen er nok en gang blitt den store taperen.
Men slik er situasjonen blitt, det er en realitet vi må forholde oss til, og prøve å gjøre det beste ut av det.

Indianbolig i Paso Cadena

Da vi var innom Paso Cadena rett etter at vi kom ut traff vi vår venn gjennom nesten 40 år, Nicasio, i en dårlig forfattning. Han hadde i et år hatt prostata problemer, vert flere ganger nede på indianerhopspitalet, uten å få den nødvendige hjelp. Operasjon var blitt lovet, og for 10 måneder siden ble et kateter satt rett inn i urinblæren. Vi traff han med slange og bærende på posen....
Han ble tatt med til Baptisthospitalet her i Asuncion. To dager etter at han kom dit fikk han en kraftig infeksjon som gikk i blodet, men heldigvis så var han der han var da. Nå er han operert, men nye ting har dukket opp, svulst i tykktarmen , vi ber til Gud og håper....

 

Nicasio

Nå blir det endel blogging fremover, håper dere følger med og dermed kan få et lite inblikk i det vi driver på med.. vi lever et interesant liv!