Familien fikk et forvandlet liv.............

Da vi kom på besøk for to år siden, sto han i skjul blant trærne, og hadde valgets kvaler. Skal jeg stikke av, og håpe det beste eller.... Han kjente ikke den svarte bilen min, og trodde  det var dommer og politi som kom for å hente han..... Han ble stående litt, og ble noe roligere når han så at pastor Higinio kom ut av bilen. Han forteller oss det nå med et lite smil, jeg skalv enda da jeg hilste på dere den gangen. Han var redd og engstelig og hadde grunn til å være det.

Livet hans hadde vert et kaos fra ungdommen av, rus og mye elendighet. Faren ble drept da han var 14 år. Deretter ble de to som hadde drept faren drept, og da han rett etter dette, ble sett med tårefylte øyne, ble han utpekt som den antatte drapsmannen, og pågripelse ble utstedt. Ingen tenkte på hvordan en 14 åring kunne drepe to velvoksne menn... Dette ble begynnelsen til noen vonde år for Hektor som etter hvert stiftet familie. 
For noen få år siden kom han på et av Filadelfias møter og ble en kristen. Det ble slutt med rus og det som følger med det. Han konsentrerte seg om familien og de holdt seg for seg selv i det enkle hjemmet sitt. Han kunne ikke reise langt av sted, var redd for kontroller, der de skulle be om identifikasjonspapirer, for han var jo fortsatt etterlyst og mistenkt for et dobbel-drap. Ingen av barna hadde begynt på skolen, for da måtte de jo oppgi hvem faren var og av samme grunn hadde ingen av dem fått fødselsattest. De kan jo og nevnes at kona i sine fire svangerskap, aldri hadde vert til noen form for legekontroll. De var i en situasjon som bare ble verre og verre etter som tiden gikk.....

Mens jeg satt der tenkte jeg på Arnulf Øverland sine ord: "Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv".......
Vi var ikke før kommet oss inn i bilen og startet på tilbake turen da jeg sa til pastor Higinio, " hvor mye vil det koste, og hvem kan vi få til å ta saken." Der å da bestemte jeg meg for å hjelpe denne familien. Penger hadde jeg ikke, men jeg regnet  med pengene ville komme, og det gjorde de også, fra  Åmotsdal.....
Vi fikk en flott advokat  fra Chorè, Hayde Arce, til å ta saken for oss. Vi betalte henne kun de reèlle utgiftene som  hun hadde. Det ble ordnet opp i all urettferdighet, Hector ble renvasket, familien har fått sine id-papirer og dette skoleåret begynte tre av barna i første klasse.
Nå har advokaten en ny sak for oss, men det er en annen historie....

Det var gildt å besøke de på ny denne gangen. Møte en blid og avslappet familie. De har minimalt av det som de fleste av oss regner som nødvendig, men de er tilfreds. Nå forsøker de å spare til bryllup, for de vil gifte seg legalt, og til det trengs to tre tusen kroner, og da skal bruden til frisør for første gang i sitt liv.. ..vi må ha bryllupet før dere reiser til Norge igjen, sa Hector... de vil nok trenge litt hjelp til  få bryllupet på plass, men jeg gleder meg allerede....



De aller minste.....

Gunvor sammen med Marciana og Antonio

Det er vel rett å kunne kalle dem de aller minste, de har i alle fall lett for å bli oversett og utnyttet. Situasjonen for indianerne er ikke lett, og spesielt vanskelig er det når sykdom rammer.
Vi hadde så vidt landet, bare vert her noen dager, da vi ble kontaktet av en  i Paso Cadena, det går greit nå med mobiltelefoner, også indianerne har det. Spørsmålet var om vi kunne reise ut til kreftsykehuset. Vi gjorde det, og traff dem, Marciana og Antonio. Vi hadde jo kjent dem siden de var barn. Marciana var preget av sykdommen, fikk strålebehandling og har nå tre strålinger igjen, før en eventuell cellekur kan starte opp.
De var utrolig glade for å se oss, og øynet nok et håp om at hverdagen nå ville bli noe lettere. Selve behandlingen er gratis, men så er det mye som følger med, utgifter til mat og til enkelte medisiner som  sykehuset har gått lens for..... Det er bare slik dessverre......

De hadde solgt kjøleskapet sitt for å få penger til å reise ned hit, og det som var igjen etter reisen, var brukt på mat og medisiner, så for dem kom vi i den rette tid......
De var også bekymret for datteren på 18 år som var alene hjemme med to barnebarn.  Engstelige for at de ikke sulle ha mat å spise nå som de ble værene så lenge ved hospitalet. Men ved ekstra  hjelp fra Norge, så har også barna hjemme fått hjelp. Det er jo vår i Paraguay nå, og åker tid. Nå må ting i jorda for at det skal bli avling til neste år. Vi har fått pløye opp et område for Antonio, og venner i menigheten i Paso Cadena tar seg av å plante, og å så, slik at de har noe også til neste år.
Det er ikke lett når sykdom rammer, og spesielt ikke når en er fra landsbygda og i tillegg indianer. En føler seg forkommen i dobbel forstand når n kommer til storbyen og sykehus, alt er ukjent, og det merkes.
Noe av det første Antonio sa da vi traff dem var, Jeg klarer ikke finne frem til buss-stasjonen når vi skal hjem, du må hjelpe oss. Selv om det var jo flere uker til han skulle hjem,  var dette en ting som plaget han,.... jeg kan jo ikke lese, hvordan skal jeg finne frem? .....
En ting er  sikkert, han passer godt på kona si, er hjelpsom også mot betjeningen og er blitt et flott eksempel for mange ved sykehuset, dette, selv om han hører til de aller minste...........
I situasjoner som dette er det godt å minnes Mesterens egne ord: Det dere har gjort mot en av mine minste, har dere gjort mot meg.............