De aller minste.....

Gunvor sammen med Marciana og Antonio

Det er vel rett å kunne kalle dem de aller minste, de har i alle fall lett for å bli oversett og utnyttet. Situasjonen for indianerne er ikke lett, og spesielt vanskelig er det når sykdom rammer.
Vi hadde så vidt landet, bare vert her noen dager, da vi ble kontaktet av en  i Paso Cadena, det går greit nå med mobiltelefoner, også indianerne har det. Spørsmålet var om vi kunne reise ut til kreftsykehuset. Vi gjorde det, og traff dem, Marciana og Antonio. Vi hadde jo kjent dem siden de var barn. Marciana var preget av sykdommen, fikk strålebehandling og har nå tre strålinger igjen, før en eventuell cellekur kan starte opp.
De var utrolig glade for å se oss, og øynet nok et håp om at hverdagen nå ville bli noe lettere. Selve behandlingen er gratis, men så er det mye som følger med, utgifter til mat og til enkelte medisiner som  sykehuset har gått lens for..... Det er bare slik dessverre......

De hadde solgt kjøleskapet sitt for å få penger til å reise ned hit, og det som var igjen etter reisen, var brukt på mat og medisiner, så for dem kom vi i den rette tid......
De var også bekymret for datteren på 18 år som var alene hjemme med to barnebarn.  Engstelige for at de ikke sulle ha mat å spise nå som de ble værene så lenge ved hospitalet. Men ved ekstra  hjelp fra Norge, så har også barna hjemme fått hjelp. Det er jo vår i Paraguay nå, og åker tid. Nå må ting i jorda for at det skal bli avling til neste år. Vi har fått pløye opp et område for Antonio, og venner i menigheten i Paso Cadena tar seg av å plante, og å så, slik at de har noe også til neste år.
Det er ikke lett når sykdom rammer, og spesielt ikke når en er fra landsbygda og i tillegg indianer. En føler seg forkommen i dobbel forstand når n kommer til storbyen og sykehus, alt er ukjent, og det merkes.
Noe av det første Antonio sa da vi traff dem var, Jeg klarer ikke finne frem til buss-stasjonen når vi skal hjem, du må hjelpe oss. Selv om det var jo flere uker til han skulle hjem,  var dette en ting som plaget han,.... jeg kan jo ikke lese, hvordan skal jeg finne frem? .....
En ting er  sikkert, han passer godt på kona si, er hjelpsom også mot betjeningen og er blitt et flott eksempel for mange ved sykehuset, dette, selv om han hører til de aller minste...........
I situasjoner som dette er det godt å minnes Mesterens egne ord: Det dere har gjort mot en av mine minste, har dere gjort mot meg.............