Bygdebryllup

Irma og Damancio Melo

Det må vel kalles for et bygdebryllup, selv om den kirkelige seremonien var i Filadelfia lokalet i Chorè.
For Irma og Damancio var det en festdag. De hadde levd sammen i 12 år, fått seg en liten eiendom  i en bygd utenfor Chorè.
De er halvt indianere, med røtter fra en av de mindre stammene i Paraguay. Vi ble kjent med dem under byggeperioden av Filadelfialokalet, der Damancio var innleid en tid under forskaling og betongarbeid. Det hele har utviklet seg til at nå ville de legalisere sitt forhold, og innbød til fest etter velsignelsen. En fest der både menighet, venner og naboer bidrog med litt hver. Jeg og Gunvor var bedt om å være forlovere, noe vi satte pris på, og litt forpliktelser følger ofte med en slik oppgave. Gunvor ordnet med å få  sydd kjole til Irma, og Damancio fikk en nesten ubrukt dress av meg, den hadde blitt litt for stor for meg, men passet perfekt for brudgommen. Skjorte og slips fulgte også med. Det ble litt vanskeligheter med slipset, for det hadde han aldri brukt før, men med litt hjelp så kom de både rundt halsen og under skjortekragen. 

Irma føres opp..


Enkle mennesker, enkle forhold, men for en opplevelse å få være med på. Alt er ekte. Det var en ære for meg å føre Irma opp til sin kjære som sto og ventet , og etter at de hadde lovet hverandre troskap så bar det hjem til det enkle hjemmet deres som var gjort i stand for fest. Vi hadde vert ute tidligere på dagen og pyntet litt, og etter forholdene var det blitt meget bra. De hadde jobbet på spreng hele dagen med å lage det som trengs av mat til en slik fest.


 

tro inntil døden skiller..

Og fest ble det! Tropemørket senket seg, vi koste oss med hjemmelaget mat, og kaker. Hundene lusket mellom beina for å se om noe falt av plasttallerkenen, og det ble nok noe på dem også...
Å være med på et slikt bryllup er en opplevelse, en opplevelse som jeg skulle ønske at jeg kunne dele med dere alle. Her er vi inne ved kjernen av det som skaper fest. Det er enkelt, det er sårbart, men det er ekte. I en slik stund glemmer de fattigdommen, bekymringene, de bare gleder seg over nuet. Øyeblikket....

Bildene som følger viser forberedelsene, og festen videre ut over kvelden og natta........



Karen på plass som dekoratør..

det fyres opp..

Her er nabokoner og venner på plass..



Kakene er kommet frem, et langbord er satt opp, men folk setter seg i utkanten  og praten går.....







Alle koser seg,... noen hadde til og med en liten gave til brudefolket.....








Men også denne festen tok slutt, vi satte oss i bilen or returnerte til Chorè, og så videre til Asuncion morgenen  etter.... Men du glemmer ikke en slik kveld, og du er takknemlig for at du får være med og oppleve noe så enkelt og så ekte...


















Vi håper at Irma og Damancio får noen gode år foran seg, og at de i alle ting får oppleve Guds nåde og velsignelse....







Livet er fullt av utfodringer.....

Livet er fullt av utfordringer, også for gamle misjonærer.  Men med utfordringene kommer også mulighetene. Mulighetene til å hjelpe ungdom, ungdom som vil,  men som trenger hjelp for å realisere sin drøm.
Utfordringene står i kø når det gjelder Sueños , og hjelpen som vi gir til studerende ungdom. I januar begynner et nytt studie år. Mange har kontaktet oss, og felles for dem alle er at de kommer fra familier uten økonomi til å kunne studere. Så det står og faller med det svaret vi gir dem. Heldigvis har vi fått en del nye støttepartnere hjemme i det siste, noe som er med og hjelper oss til å hjelpe, og sammen klarer vi det utrolige.......

Cornelio med familien  sin

Cornelio er en av dem vi har lovet støtte fra kommende skoleår. Jeg tilbød han støtte. Han komme fra en familie som ikke kunne hjelpe han videre. Fra han var en ung tenåring måtte han klare seg selv. Det gikk ikke så bra i begynnelsen, dårligselskap osv. Men nå har han kone og to barn, er stadig på leting etter arbeid for å klare utgiftene. Han gikk ut videregående med flotte karakterer, men så var det stopp, ingen mulighet videre. Jeg ble kjent med denne familien for noe over et år siden, og i sommer ga jeg han et løfte om et stipend. Han bare så spørrende på meg var det mulig?? Nå er han, familiefaren klar til å begynne på veterinærstudiet i januar. Han har seks tøffe år foran seg , men drømmen realiseres.

Beatriz er en tøff jente, datter av en enslig mor, og med en mindre bror. Denne familien har klart det nesten utrolige, slik at hun har fullført andre året av sykepleierstudiet. Hver dag setter hun seg på motorsykkelen, og tar fatt på de 28 km frem til høgskolen. Daglig 56 km på elendig vei!
Nå hadde det blitt stopp om ikke vi hadde kommet. Vi har gitt henne løfte om å støtte henne videre slik at hun får fullføre sine studier, og realisere sin drøm om å bli sykepleier.
Jeg føler meg utrolig privilegert som får mulighet til å formidle denne støtten. Jeg skulle ønske at dere skulle fått oppleve å se smilet på nært hold, lyset i øynene, når de får løfte om stipend.
Det er dette Paraguay trenger, at ungdom også fra den lavere klassen får mulighet til utdannelse og i neste omgang kan være med å forme et bedre og mere rettferdig fordelt Paraguay.
For å si det enkelt så er vi med på noe stort!

En av de første som kontakt med oss for kommende år var Liz. Hun fullfører i disse dager videregående. Hun kom med anbefaling fra sin rektor, med glimrende standpunktkarakterer. Vi reiste for å hilse på henne, og det var et enkelt hjem som møtte oss. De hadde tre stoler, så det var akkurat nok, til oss og til bestemora som hun bodde hos. Foreldrene hadde reist hver sin vei for flere år siden og det var bestemor som hadde tatt hånd om henne, og gitt henne mat og husrom.
Jeg glemmer det ikke.. hun så på meg med store brune øyner og sa stille: Får jeg hjelp så skal ikke svikte på noen som helst måte. Jeg kikket bort på bestemora og så tårer renne ned over kinnene. De øynet et håp......
Det er slike øyeblikk som setter merker, og som gir inspirasjon......
En stor takk til dere som er med oss i dette arbeidet og som gir oss en mulighet til å hjelpe, men det er ikke til å legge skjul på at  vi ønsker oss flere støttepartnere, slik at vi kan hjelpe enda flere ungdommer. Vil du være med å gi flere en mulighet så er Sueños sitt kontonummer:  3250 23 43105. Eller du kan ta kontakt med oss via mail eller facebook.
Takk til dere som hjelper oss å hjelpe!!

Familien fikk et forvandlet liv.............

Da vi kom på besøk for to år siden, sto han i skjul blant trærne, og hadde valgets kvaler. Skal jeg stikke av, og håpe det beste eller.... Han kjente ikke den svarte bilen min, og trodde  det var dommer og politi som kom for å hente han..... Han ble stående litt, og ble noe roligere når han så at pastor Higinio kom ut av bilen. Han forteller oss det nå med et lite smil, jeg skalv enda da jeg hilste på dere den gangen. Han var redd og engstelig og hadde grunn til å være det.

Livet hans hadde vert et kaos fra ungdommen av, rus og mye elendighet. Faren ble drept da han var 14 år. Deretter ble de to som hadde drept faren drept, og da han rett etter dette, ble sett med tårefylte øyne, ble han utpekt som den antatte drapsmannen, og pågripelse ble utstedt. Ingen tenkte på hvordan en 14 åring kunne drepe to velvoksne menn... Dette ble begynnelsen til noen vonde år for Hektor som etter hvert stiftet familie. 
For noen få år siden kom han på et av Filadelfias møter og ble en kristen. Det ble slutt med rus og det som følger med det. Han konsentrerte seg om familien og de holdt seg for seg selv i det enkle hjemmet sitt. Han kunne ikke reise langt av sted, var redd for kontroller, der de skulle be om identifikasjonspapirer, for han var jo fortsatt etterlyst og mistenkt for et dobbel-drap. Ingen av barna hadde begynt på skolen, for da måtte de jo oppgi hvem faren var og av samme grunn hadde ingen av dem fått fødselsattest. De kan jo og nevnes at kona i sine fire svangerskap, aldri hadde vert til noen form for legekontroll. De var i en situasjon som bare ble verre og verre etter som tiden gikk.....

Mens jeg satt der tenkte jeg på Arnulf Øverland sine ord: "Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv".......
Vi var ikke før kommet oss inn i bilen og startet på tilbake turen da jeg sa til pastor Higinio, " hvor mye vil det koste, og hvem kan vi få til å ta saken." Der å da bestemte jeg meg for å hjelpe denne familien. Penger hadde jeg ikke, men jeg regnet  med pengene ville komme, og det gjorde de også, fra  Åmotsdal.....
Vi fikk en flott advokat  fra Chorè, Hayde Arce, til å ta saken for oss. Vi betalte henne kun de reèlle utgiftene som  hun hadde. Det ble ordnet opp i all urettferdighet, Hector ble renvasket, familien har fått sine id-papirer og dette skoleåret begynte tre av barna i første klasse.
Nå har advokaten en ny sak for oss, men det er en annen historie....

Det var gildt å besøke de på ny denne gangen. Møte en blid og avslappet familie. De har minimalt av det som de fleste av oss regner som nødvendig, men de er tilfreds. Nå forsøker de å spare til bryllup, for de vil gifte seg legalt, og til det trengs to tre tusen kroner, og da skal bruden til frisør for første gang i sitt liv.. ..vi må ha bryllupet før dere reiser til Norge igjen, sa Hector... de vil nok trenge litt hjelp til  få bryllupet på plass, men jeg gleder meg allerede....



De aller minste.....

Gunvor sammen med Marciana og Antonio

Det er vel rett å kunne kalle dem de aller minste, de har i alle fall lett for å bli oversett og utnyttet. Situasjonen for indianerne er ikke lett, og spesielt vanskelig er det når sykdom rammer.
Vi hadde så vidt landet, bare vert her noen dager, da vi ble kontaktet av en  i Paso Cadena, det går greit nå med mobiltelefoner, også indianerne har det. Spørsmålet var om vi kunne reise ut til kreftsykehuset. Vi gjorde det, og traff dem, Marciana og Antonio. Vi hadde jo kjent dem siden de var barn. Marciana var preget av sykdommen, fikk strålebehandling og har nå tre strålinger igjen, før en eventuell cellekur kan starte opp.
De var utrolig glade for å se oss, og øynet nok et håp om at hverdagen nå ville bli noe lettere. Selve behandlingen er gratis, men så er det mye som følger med, utgifter til mat og til enkelte medisiner som  sykehuset har gått lens for..... Det er bare slik dessverre......

De hadde solgt kjøleskapet sitt for å få penger til å reise ned hit, og det som var igjen etter reisen, var brukt på mat og medisiner, så for dem kom vi i den rette tid......
De var også bekymret for datteren på 18 år som var alene hjemme med to barnebarn.  Engstelige for at de ikke sulle ha mat å spise nå som de ble værene så lenge ved hospitalet. Men ved ekstra  hjelp fra Norge, så har også barna hjemme fått hjelp. Det er jo vår i Paraguay nå, og åker tid. Nå må ting i jorda for at det skal bli avling til neste år. Vi har fått pløye opp et område for Antonio, og venner i menigheten i Paso Cadena tar seg av å plante, og å så, slik at de har noe også til neste år.
Det er ikke lett når sykdom rammer, og spesielt ikke når en er fra landsbygda og i tillegg indianer. En føler seg forkommen i dobbel forstand når n kommer til storbyen og sykehus, alt er ukjent, og det merkes.
Noe av det første Antonio sa da vi traff dem var, Jeg klarer ikke finne frem til buss-stasjonen når vi skal hjem, du må hjelpe oss. Selv om det var jo flere uker til han skulle hjem,  var dette en ting som plaget han,.... jeg kan jo ikke lese, hvordan skal jeg finne frem? .....
En ting er  sikkert, han passer godt på kona si, er hjelpsom også mot betjeningen og er blitt et flott eksempel for mange ved sykehuset, dette, selv om han hører til de aller minste...........
I situasjoner som dette er det godt å minnes Mesterens egne ord: Det dere har gjort mot en av mine minste, har dere gjort mot meg.............