En ny indianerkoloni kjempes frem....

 Jeg har gjennom flere år fulgt med i deres kamp for å få jord til seg selv, og en gruppe indianere.. De har demonstrert, bodd under presenning, flyttet inn og  okkupert... blitt truet på livet, blitt anmeld, men de har aldri gitt opp. Hva er det som gjør det at de ikke bor der de bodde, i fred og ro.....Santiago er oppvokst på misjonsstasjonen, bodde hos oss i flere år, begge sønnene som er med han her, har høyere utdannelse. Den eldste Daniel sluttet som lærer og ble med faren i hans kamp for jord til


Santiago og Irene Sosa sammen med sønnene Daniel og Gustavo

Boligen til Gustavo

indianerne Nå er de 30 familier som har okkupert et større stykke land, men de vil ha mer av det de mener de har rett på. Hva er det som skjer?? både her og flere steder i Paraguay. Dette området kjenner jeg godt til, etter å vert i området siden 1972. Her bodde mange indianer grupper spredt omkring i jungelen. Så skulle en del av jorden selges og en tysk forretningsmann kjøpte seg en  eiendom i overkant av 6000 mål. Dette var ikke nok. Han annekterte flere tusen mål av statsjord i tillegg, som ligger inntil eiendommen han kjøpte. Det er denne jorden Santiago gjør krav på til indianerne. De har utvilsom rett i det de krever, fordi de er blitt tilbudt større pengebeløp for gi opp, men har ikke latt seg kjøpe. Slike tvister som dette må løses sentralt, og det er en krevende prosess, du vil trenge noen som hjelper deg og åpner dører. I de lokale og regionale myndigheter er det ingen støtte å hente, her er alt kjøpt og betalt!
Det var første gang jeg var og besøkte dem. Høre dem fortelle om planene de har, se den halvferdige skolen, der de håper å kunne starte undervisning  ved nytt skoleår i februar 2017.  De bærer på drømmer for seg selv og for sine. De har blitt trøtte av all korrupsjon, og av å se på at noen bare tar seg til rette. Dette er ikke vårt problem .....vi har lett for å trekke den slutningen at når andre har problemene, så gjelder det ikke oss .... men vi må ikke slutte å  bry oss !!  Jeg seg på den enkle hytta til Gustavo, den yngste av de to sønnene som er med, på de to nydelige jentene hans, og jeg tenker på Arnulf Øverlands ord.." du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv."

Skolebygningen

Jeg ser det halvferdige klasserommet, og lover dem at jeg skal hjelpe dem med å få dette ferdig.  Jeg lovet også at de skal få skolepulter fra Norge til skolestart, de smilte opp da jeg lovet dette, men hva annet kunne jeg gjøre??? men jeg sa ikke til dem jeg vil trenge hjelp til å innfri det jeg lovet....blir du med på et  spleiselag for å få skolen ferdig?  Jeg ser de store viddene som strekker seg milevis i nesten alle retninger, og klarer liksom ikke å forstå at her var det tett regnskog inntil for 5-6 år siden. Alt har blitt borte..... Det er en tragedie det som har skjedd og som skjer.... Det er noen av dem, som Santiago og Irene, som våkner opp, men kanskje er det i seneste laget..... Hvor skal de nye generasjoner av indianere bo???

Her inne i den siste rest av skog bor 30 familier...

Vi setter oss i bilen for å ta fatt på tilbaketuren, men hode er fullt av tanker, planer om hva som kan gjøres for å hjelpe dem. Jeg stopper etter hundre meter, for å ta et siste bilde av indianerbosettingen  "15 Enero"....
 En ting er sikkert , og jeg har lovet det: Jeg kommer tilbake, og jeg skal stå med dere i den kampen dere kjemper for en bedre fremtid......

Utgangspunktet var ikke det beste, men.......

Bloggen ha fått et tillegg mot slutten....

Utgangspunktet for Emi, var ikke det beste. Med en alkoholisert far, mange søsken, ble det tøff barndom, gata ble hennes hjem fra hun var seks år.. Det ble tidlig sniffing av skolim, noe som er billig å anskaffe, men som har ført til at hun har mistet over halve lungekapasiteten. Hun var stadig et uromoment i hjembyen Encarnacion i sør Paraguay, noe som førte til utallige pågripelser.   Et tøft liv, som førte til en fysisk kollaps da hun var 16 år. Noen nonner tok seg av henne, og i ambulanse ble hun kjørt 350 km til jentesenteret som på den tiden fungerte i Caacupe, og det var her vi traff henne for 12  år siden. Vi la merke til henne, tøff i stilen, det var slik hun hadde overlevd på gata, men med et godt ansikt. Hun fikk hjelp ved jentesenteret, og etter en tid reiste hun ut for å prøve å greie seg selv. Hun hadde fått fullført folkeskolen i tiden hun var på senteret, men det var ikke lett å få jobb med hennes bakgrunn. Vi holdt kontakten også etter at hun flyttet ut fra senteret, og vi besøkte henne også da hun ble boende i slummen i Asuncion. Det gikk ikke så bra for henne, hun falt ikke tilbake til rusen, men var et lett offer for utnyttelse, og jeg glemmer ikke telefonen jeg fikk, rett på sak som vanlig : Ingvald, dere vil vel ikke ha noe mer med meg å gjøre nå,... jeg er blitt gravid..... Jeg fikk forklart henne at vi slår ikke hånd av folk av den

sammen med Diana i 2009

grunn, og vi hjalp henne å flytte fra Asuncion og tilbake til sør Paraguay der hun har en mor som kunne hjelpe til når barnet ble født. Det ble å flytte fra en slum til en annen slum, vi besøkte henne på den nye plassen etter at barnet var født, og jeg sier bare; stakkers folk.......

med Diana og Sara i 2013

Hun prøvde å klare seg, solgte forskjellige ting, såpe, parfyme osv, ting som var billige å få tak i rett over grensen til Argentina.... men det ble ikke nok fortjeneste til å klare seg,  og når jul nærmet seg uten noe å spise, ja da gjorde hun en byttehandel for mat, og resultatet av det ble en flott jente... En kan si og mene så mye, men realitetene for mange er bein harde.... det er da det trengs noe mer en kort til dels overfladisk hilsen med; Gud velsigne deg..  Det er noen ganger det trengs noe mer...

 klar til avreise fra Encarnacion

For en som Emi har det ikke vert lett med sin bakgrunn å bli eneforsørger i et land der det ikke finnes noen støtteordninger. Det har blitt mange telefoner til oss både her  ute og når vi er i Norge, og alltid rett på sak.  Vi har kommet uventet på besøk til henne flere ganger, men vi har alltid funnet jentene hennes rene og velstelte....er det noe hun er nøye med så er det at jentene ikke skal ha en barndom som hennes...Jeg vet at når det kommer til september, så får jeg en telefon, Ingvald kan jeg få litt ekstra, Sara har bursdag og jeg mangler penger til en kake... hvorfor er hun så påpasselig med det?.... fordi hun selv aldri fikk noen kake til sin bursdag da hun var barn.....

middag før de går til skolen

Hun har bodd i sør Paraguay siden jentene ble født, og meningen var å bli boende her. Men for snart et år siden mistet hun brått boligen hun bodde i og måtte flytte hjem til morens enkle bolig, men her bodde også en narkoman søster og en alkoholisert bror, og det gikk ikke så bra, litt etter litt forsvant både klær og utstyr. Avgjørelsen ble tatt, og med henger på bilen reiste jeg de ca. 40 milene til Encarnacion for å hente den lille familien.De har nå blitt plassert i et hus vi har fått låne i Atyra. Her har de allerede fått et lite nettverk, og bare to kvartaler til skolen. Fremtiden ser unektelig mye lysere ut for de tre, men det finnes noen utfordringer vi må ta underveis. Det vi terper på nå er hvordan styre økonomien. Det er ikke så lett å planlegge for en måned, når du har vert vant til å konsentrere deg om dagen i dag , og i alle fall ikke lengre en to tre dager. Men det går fremover også på dette området...... En annen utfordring  er at vi er blitt tilbudt å kjøpe dette enkle huset.... makter vi det, vil også fremtiden til disse tre bli sikrere......men dette er ting som vi får ta etter hvert.....
Utgangspunktet for Emi var ikke det beste, men takket være støttepartnere i stiftelsen Sueños har vi formidlet støtte og hjelp slik at disse tre nå har det bra, og ikke minst får Diana og Sara  et betre utgangspunkt i livet en det moren fikk....   Takk for at du bryr deg.

Emi følger jentene til en ny skoledag.

Tillegg

 

Få dager etter denne bloggen ble publisert fikk vi henvendelser om at personer ønsket å være med å hjelpe til, slik at Emi og jentene kan få sikret denne boligen for fremtiden.. Vi har fått tilsagn om å kjøpe eiendommen, og jeg reiser opp til Emi en av de første dagene for å begynne på det formelle med kjøpet. En del av huset å bygges om, og noe må bygges nytt, for eks. vaskerom, og skikkelig skille mot naboene, men det er sike ting som en også kan ta litt på sikt, etter som en får mulighet til. Den endelige kjøpesummen er ikke helt i boks enda, men vi ønsker å låse handelen så fort som mulig....

Vil du være med oss i et spleiselag for "hus til Emi og jentene", er det opprettet en bankkonto for dette: 3201.11.91567.

Det vil bli løpende info både på bloggen og på vår fb side.   Takk for at du bryr deg......

 



 

En skole tar form...... El Portal i Chorè

 Slik så skolen ut i bydelen El Portal, en av de fattige bydelene i Chorè, da vi første gang kom dit, oktober 2013. Enklere kunne knapt en skole være. Læreren stilte opp gratis med undervisning hver ettermiddag. Men som det klart går frem av bildene, manglet skolen det meste, unntatt en entusiastisk lærer, som ville hjelpe barna videre...
Derfor tok han kontakt med oss og menigheten Filadelfia i Chorè.

Det gjorde et inntrykk på oss, skal ikke legge skjul på det, og vi lovet å hjelpe litt. Noen skolepulter hadde vi fått fra Kvinesdal ungdomsskole, og som var sendt ut tidligere i en av container sendingene, og noen av disse ble satt på tilhengeren og kjørt på plass. Dette til stor begeistring for alle, både foreldre, elever og lærer. Selv om skolen var så som så, hadde de i alle fall  fått flotte pulter, kanskje de fineste i hele Chorè.....

 Det har gått to skole år, og skolen har vokst, og har nå i overkant av 50 lever. Den gamle skolestua brukes fortsatt, men pappen er skiftet ut med mursteins vegger. Men det mangler dør, vinduer og lys. Taket er også det samme....

Vi er på besøk igjen sammen med Elisabeth og Dag Inge Sørdal fra Tysvær i desember 2015. Det hadde seg slik at Dag Inge hadde fått skaffet oss gode skolepulter fra Tysvær, og elevene ved Tysværvåg og Grinde skole, også hadde hatt skolemaraton til inntekt for skolen i El Portal. Vi hadde med oss pultene, til stor glede for rektor og lærer. Men da tysværingene fikk se den enkle skolestua, bestemte de seg for at noe måtte gjøres, og da de kom hjem til Tysvær etter 14 dagers besøk i Paraguay,startet de opp med aksjonen "Tak over hodet", loddsalg og basar, der målet er å skaffe nok penger til å restaurere det enkle klasserommet.

Det de ikke visste da de bestemte seg for aksjonen  "Tak over hodet" var at 14 dager etter deres besøk, så ble hele taket løftet av i et kraftig uvær som for over området. Heldigvis ble ingen skadet. 
Men rektor ble engstelig, hva nå?? blir restaureringen skrinlagt nå? Han var ikke klar over at nytt tak gikk inn i planene. For han virket  akkurat det litt for mye....


Aksjonen fra Tysvær er i full gang. Lodder blir solgt, penger sendt ut og arbeidet er kommet godt i gang. Klasserommet vil stå ferdig til skolestart i februar.
Det er ikke rart at dette flotte lærerparet smiler, de er lykkelige. Ja veldig lykkelige er de. Det vet vi, for vi så gledetårene som kom da vi losset av 50 skolepulter og stoler. Og nå, hjelp fra ukjente venner i Norge som gjør det mulig at de til og med får takvifter.....

                   Nå vil skolen i dette enkle området starte opp til nytt skoleår, og det på en måte som ingen engang våget å fantasere om , da skoleåret ble avsluttet i november..
Det er mye som blir mulig når noen våger å bry seg....
Jeg er heldig som får være med å oppleve dette, og jeg gleder meg til skolestart, og til innvielsesfesten vi skal ha da.........



Rektor og lærer ved skolen