Billedgalleri...

En hilsen fra Paraguay, med ønske om et velsignet Nytt år 2012.

Gunvor og Ingvald

Blomsten på kokkuspalmen er på mange måter juleblomsten i Paraguay

Den kvinnelige høvdingen viser stolt åkeren sin

En ny indianerkoloni besøkes

indianerhytter

vi kikker inni en enkel indianerhytte,enkel seng

klesutdeling

Gunvor og kona til medisinmannen

På vei til møte

Menigheten i Chore preges av tilbedelse.

Klar for klesutdeling i La Niña

Pastor fam. i Chore.        Higinio og Gladys med datteren Karen

Med medisinmannen Atanacio har jeg hatt et vennskap gjennom mange år.

liten indianerjente, forlatt av mor, tatt hånd om av oldemor.

De smiler, selv om de mangler det meste......

Sammen med Nicasio, et vennskap gjennom 40 år

Nattverdsmøte i La Niña

Han kom hjem til Jul.....

Nicasio  på Baptisthospilalet

Mange har et ønske om å få komme hjem til Jul! Så også Nicacio, men det var nære på. Nicacio er en av våre indianervenner fra Paso Cadena. Vi ble kjent med han i 1972 under vår første periode i Paraguay. Han er på samme alder som oss, og den eneste sønnen han har er Sebastian, forøvrig rektor på grunnskolen i Paso, er på samme alder som Olav, vår eldste sønn. Mye kunne fortelles om Nicacio, om hvordan han i 1974 ble skutt, men hvordan Gud grep inn og reddet han på en mirakuløs måte, men det er ikke denne historien jeg vil fortelle dere om nå......
Vi kom ut til Paraguay i september.Tankene våre var å roe oss litt ned i Asuncion, få tingene på plass osv. To dager etter at vi var kommt ut fikk vi besøk fra Bømlo, Vivian, Silvia og Lidveig. De skulle bare være her i 10 dager og hadde bl.a ønske om å se Paso Cadena. Dette resulterte i at vi mye tidligere enn planlagt, faktisk bare fire dager etter at vi var kommet hit, satte oss i bilen for en kjapp dagstur til Paso Cadena. Da måtte vi jo innom å hilse på Nicasio, men for et syn som møtte oss. Han hadde store prostata problemer. Tynn, avmagret, med en slange/sonde rett inn i urinblæra. Lite minnet om den Nicacio vi kjente fra før. Slik hadde han gått i nesten et år! Han var blitt lovet operasjon ved indianerhospitalet her i Asuncion, men den var  stadig blitt utsatt, nye prøver måtte tas, han hadde mistet håpet.....
En kjapp rådslaging mellom oss var det som skulle til, vi måtte ta en avgjørelse! Han ble omgående sendt ned til Baptist hospitalet i Asuncion, for operasjon, anslagene var at det ville koste ca. 15.000 kr.
Ved ankomst fikk han en kraftig infeksjon, som angrep hele kroppen, og denne måtte bekjempes først, etter en uke ble han laser-opperert for prostata. Det ble også påvist en tumor i tarmen, og han ble overført til kreftsykehuset for operasjon.
 Nå ble han gjort  til gjenstand for mye forbønn.Venner både i Paraguay og Norge ba til Gud. Ved annengangs undersøkelse ved kreftsykehuset, fant de ingen tumor, og som legen sa:"her er det ingen ting å operere", og skrev han ut.
Men han måtte igjennom en ny prostata operasjon, og i påvente av denne, tok Olav og Gloria han hjem til seg i Ypacarai.
Den andre natta ble Olav vekket av sønn til Nicasio, Sebastian."Olav du må komme, pappa er dårlig". Det synet som møtte Olav kan ikke beskrives. Hele senga var en blanding av blod og avførning. Lege og ambulanse kom, og avsted gikk det for fulle sirener til nasjonalsykehuset. Legen gav ikke noe håp, det var for kritisk.Sebastian fikk beskjed om at faren ikke ville greie seg.
Da døde bare kan fraktes i ambulanse, bestilte vi ambulanse,på vent, fra det området Paso Cadena sokner til,slik at alt var klart til å frakte han død hjem..... Men det ble gjort inderlig forbønn for han, og Gud grep inn på ny. Til legenes store undring, kviknet han til igjen.
Litt etter litt kom kreftene tilbake og etter en uke var han tilbake hos Olav i påvente av prostataoperasjonen, som ble tatt for vel en uke siden.

Sammen med  med hvert vårt barnebarn, klar for hjemreise

Det var en lykkelig Nicasio som trippet ut av legekontoret den 22 desember, med en reseft i hånden på jerntabbeletter. Alt var bra! Legen som var den samme som fikk han inn på sykehuset i hu og hast  tidligere, smålo med seg selv, da han så den tynne skikkelsen nærmest småspringe ut i bilen. Han skulle få reise hjem neste dag........For oss har dette vært en prøvelse, det har blitt fire ganger så dyrt som det vi først hadde bereknet. Men et liv kan ikke måles i penger! Vi sitter tilbake med en tom kasse, men med en god følelse! Takknemlige til Gud for at vi fikk være noen til hjelp, og over å få  se Guds inngripen gang etter gang.
Da vi bestilte ambulanse og trodde at Nicasio ville dø, husker jeg at jeg sa til Gud, "Du fikk svulsten til å forsvinne, og jeg kan ikke forstå at du lar han dø etterpå av diare, Jesus grip inn på ny!" Gud hører bønn, og han grep inn på ny.
Nicasio kom hjem til Jul. Han er ikke sterk enda, men han er et vitne om at vi har en allmektig Gud, som hører bønn. Dette er både han og familien bevisste på, at det er ved Guds hjelp han kom hjem lille julaften.

Nicascio hjemme i Paso Cadena igjen, etter tre måneder i Asuncion.

Brigido



Brigido og Adriana

Historien om Brigido er et av lyspunktene i misjonsarbeidet.  Det er ikke alt vi gjør som lykkes, årsakene til det kan være mange og sammensatte.
Vi går tilbake til 1994. Grunnskolen i Paso Cadena hadde avsluttet skoleåret, Brigido var en dem som gikk ut sjette klasse. På den tiden var det så langt man kunne nå i Paso Cadena.

Dokumentene underskrives

Jeg husker det godt. Han sto utenfor boligen vår, hørte på foreldre som ba om hjelp til videre skolegang for sine. Ingen brydde seg om han, utsiktene hans var å hjelpe til i åkeren, han var jo tolv år. Plutselig legger jeg merke til blikket hans, og sier vendt mot han, og "du Brigido vil ikke du gå videre på skole?" Han ser ned:"Jooo, men...." jeg fortsatte før han fikk si noe mer, "spring og spør om du får lov, så ordner jeg resten". Det ble fart på de små føttene...... Han bodde sammen med sine gamle besteforeldre, mor hadde reist en vei, faren en annen vei, begge med nye partnere.

Bryllupsgjester

Brigido reiste til Ypacarai, 12 år gammel med stipend fra misjonen. Han ble her i 15 år, var kun hjemme i feriene. han fullførte videregående, tok lærerutdannelse, er nå lektor i matematikk. Under studietiden traff han Adriana, fra Ypacarai, som også nå er lærerutdannet, med stipend fra Norge, de flyttet sammen  og har nå to flotte barn, en gutt og en jente.
Gjennom flere år var disse og ansvarlige for oppholdet til andre studenter fra Paso Cadena.
Etter å ha følgt med Brigido i 18 år er fasitten: Han har aldri skuffet, vært til å stole på i alle ting!

Den 16 desember var vi innbudt til fest i Ypacarai. Hjemme i det enkle hjemmet til Adrianas foreldre var vi samlet, sammen med familie, og med byens dommer. Ekteskapet mellom Brigido og Adriana skulle formaliseres og legaliseres. Det var enkle omgivelser, men for en fest. Da vi kjørte innover mot hovedstaden midnattstid, var med en god følelse. Vi følte oss så beriket over å få være med på noe slikt. Det er bare utroligt å få være med å se hva litt hjelp i en spesiell periode kan bety.
Ikke alle som er blitt tilbudt hjelp, eller fått hjelp, har tatt vare på muligheten slik som Brigido  og Adriana. Men disse to er av dem som er med og inspirerer til fortsatt innsats, og bevis på at det nytter!

Fra  februar 2012 tar Brigido over som rektor for den videregående skolen i Paso Cadena, han er bedt om dette av de nasjonale skolemyndighetene. Han er  tilbake til utgangspunktet. Huset som før var misjonærbolig, og i noen år vårt hjem, det leier han av menigheten.

Brigido med kone, barn og svigerforeldre

Jeg er glad for at vi i Sueños de siste årene har kunnet hjelpe Brigido og Adriana, slik at de begge to nå blir med og former dagens barn og unge i Paso Cadena.  Uten hjelp fra støttepartnere hadde det ikke blitt studier for Brigido og Adriana, og da hadde vi alle tapt...........

Chore

Denne gangen var bilen fullastet, likeså den doble hestehengeren vi hadde på kroken, med ca hundre sekker brukttøy som skulle fordeles i området rundt Chore, ca 300 km nord for hovedstaden Asuncion. Vi så frem til noen spennende dager, og det ble både spennende og slitsomt, men du så gildt!!

Klær kommer frem til stor glede.

Vi fikk god hjelp fra menigheten i Chore, vi fikk laste en del over på en liten lastebil når vi skulle inn til to indianerkolonier av mby`a stammen. Det må bare oppleves, for det går ikke ann å beskrive den gleden de utstråler ved å få brukttøy fra Norge. Kontakten med disse to gruppene ble opprettet og om vel en måned blir det nye besøk. Vi gleder oss allerede!

Om indianerane har det vanskelig så er det også mange av den paraguayske befolkningen som og sliter, og mangler det meste av det som vi tar som en selvfølgelighet. En slik plass er La Niña. Her var det enkelt, ja veldigt enkelt. Men for en gjestfrihet, og skjelden har vel hønsesuppe med maisboller smakt bedre en her.
Her har de fått en tomt til lokale, og da vi kom, på søndag hadde de hatt dugnad og ryddet plassen for kratt, der lokalet skulle stå. De hadde jobbet hart fra tidlig på morgenen, og ventet oss på ettermiddagen.
Vi hadde med oss endel brukttøy, og da dette ble delt ut til de enkle familiene, ja da skulle dere ha vært der. Kansje den gladeste ble kona til lederen som fikk seg en fin norsk vinterkåpe, og utbrøt i begeistring, nå slipper jeg å fryse  på motorsykkelen i vinter. Hun hadde nok hatt det kaldt på vei til møtene vinterstid.

 Nattverdsmøte i enkle omgivelser

Vi skulle ha det første møtet på lokaltomta, med nattverd. Jeg har aldri tidligere vært med om nattverd under så enkle omgivelse. Bordet var en kasse med en tøystykke på. Oppå det stod et glss med vin, og en plastbolle med brød, men for en opplevelse det var. Vi reiste beriket tilbake, takknemlige over det vi hadde fått være med om.

Nattverds betjening

Menigheten i Chore er en opplevelse. Den ledes av en tidligere elitesoldat, Higinio og for en åndelig leder han er blitt. Da han kom til Chore tellet menigheten 6 medlemmer. Nå er det 214 medlemmer. De har 9 utposter, møter nesten hver kveld. Pastoren sliter ut en motorsykkel i året, stadig på farten, og Herren virker med!!
Lokalet  de innviet for to år siden er forlite, og de driver nå med utvidelse slik at de skal kunne få plass til 330 stoler. De er kommet opp i takhøyde, og skal nå til med taket. Til dette trenger de hjelp, for her er det snakk om en stor utbetaling, de kan ikke ta det litt etter litt. Det må tas i en engang.
Vil du være med å hjelpe med dette kan du bruke konto nr. 3201 27 87447

Det er advents tid, og det går mot Jul. Vi får prøve å roe ned litt, finne litt julemusikk og håpe at julestemningen kommer. Den gjør nok det! Jul skal vi feire sammen med Olav, Gloria og barnebarna som vi har her ute. Da skal vi lese sammen om Han som kom, ble lagt i en krybbe, og vi kan synge han er frelser min, han er frelser min...

Sueños

Sueños er en registrert stiftelse for hjelp til paraguaysk ungdom. En hjelp til å realisere sine drømmer om utdannelse og et verdig liv.
I et land som Paraguay er det pengene som ofte er det avgjørende. Hvilken familie du kommer fra.
Dette fører til at mange ungdommer stiller i utgangspunktet så langt bak i køen, at de aldri når frem. Hadde karaterene fra videregående skole blitt lagt til grunn, hadde mange av de vert fremst i køen, men tilfeldigheten gjorde det slik at de ble født inn i en familie, som hadde kanskje mye av kjærlighet og varme, men lite av jordisk rikdom...... Det er ungdommer fra slike familier Sueños ønsker å hjelpe.

Raquel trenger støtte til sykepleiestudiet

Nå avsluttes skoleåret i Paraguay. Med glede ser vi at fire av de vi gir stipend til, har nå avsluttet sine studier. En har nå fått sitt bevis som sykepleier, en har etter et krevende studie blitt sivilagronom, en har fullført psykologi studier, og en har mottatt sitt diplom som fysioterapaut.
Når vi legger til de som tidligere har tatt sin eksamen som dataingeniør, sykepleier/jordmor, lektor, biotekknikker og  lege, er det ni ungdommer vi til nå har hjulpet frem med utdannelse. Jeg kjenner bakgrunnen til alle disse, og det jeg kan si er at uten hjelp fra Sueños hadde disse vert i en vanskelig situasjon idag. Inntektene til foreldrene til disse ungdommene ligger under det som er et eksistensnivå, og selv om de gjerne ville, så hadde de ikke hatt mulighet til å hjelpe sine frem! Jeg er glad for at vi har kunnet hjelpe disse til å realisere sin drøm.
Vi har17 studenter som fortsetter neste år. I tillegg  har vi fått søknader for fire nye, ungdommer som ønsker å studere fysioterapi, data, og medisin, hva gjør vi med disse?? For å klare å hjelpe trenger vi flere støtteparnere, hvet du om noen??

Rodrigo underskriver lånet

Rodrigo er en av dem som dette året avsluttet sin utdannelse, og har nå fått sin diplom og autorisajon som fysioterapaut. Vi kom inn i hans situasjon etter at han hadde påbegynt sine studier. Han mistet brått sin far, moren ble alene med å forsørge sine to gutter, der Rodrigo er den eldste. Rodrigo hadde ingen mulighet til å fortsette sine studier, men så via via, fikk han kontakt med Sueños. Idag har vi nok et lykkelig resultat. Takk til dere som er med og støtter trofast.  Det nytter!! Drømmer realiseres!!

I dag var Rodrigo innom for å motta et lite lån, på kr. 14.000. Lånet skal brukes til innkjøp av instrumenter som han trenger når han fra nyttår åpner sin klinikk. Lånet er rentefritt, og er avdragsfritt de første 6 mnd ,og skal deretter nedbetales i løpet av 2 år. Det var en lykkelig ungdom som forlot oss idag, og vi satt kanskje enda lykkeligere tilbake!

Menigheter i vekst..

Da de norske misjonærene startet opp sitt arbeid på 50-60 tallet, ble  menighetsarbeidet registrert under Filadelfia navnet, som en felles registrering, men der hver lokal menighet var selvrådende.  Misjonsarbeidet ble ofte siktet inn mot den svake del av befolkningen, og barnehjem og klinikker ble bygd.
Hvordan er det i dag vel 50 år etter. Det sosiale arbeidet er overtatt og drives av nasjonale med økonomisk støtte ifra Norge. Klinikkarbeidet er overtatt av det lokale helsevesen.

Menighetsarbeidet er i vekst. Det som slår en når en kommer til møtene, er mye ungdom, og nettopp det lover godt med tanke på fremtiden. Men Paraguay har da da også en ung befolkning. Halvparten av landets befolkning er under 20 år!
Flere av menighetene opplever en stadig vekst, og lokalene som ble bygget av misjonærer, med full finansiering fra Norge, er blitt revet, og nye kirkebygg reiser seg, nå med del finansiering fra Norge.

Tre menigheter holder på med fullførelsen av sine lokaler.

Menigheten i Atyra som i disse dager runder 41 år er kommet lengst i fullførelsen. Her mangler kun siste finpuss på gulvet, samt høytaleranlegg. Høytaler-anleggene, og ikke minst bruken av dem er et kapittel for seg i Paraguay. Det føles som om alle knapper skrues på max, så  her trengs det undervisning.
Menigheten i Atyra med Rita og Jorge Meza som pastorpar opplever en fin tid , der det mangler lite på at det nye lokalet er fullt på  søndagsmøtene.                                                                                                      

Menigheten i Ypacarai, er den største, og bygger også det største lokalet. Møtene pågår for fullt selv om lokalet mangler mye på å være ferdig, og det er vel halvfullt i hovedsalen ved et vanlig søndagsmøte. Her er det også planlagt et større galleri, som det nok vil bli bruk for.
Det største løftet de står foran nå er undertak i hovedsalen, noe som vil hjelpe både for lyd og mot varme.
Pastorpar her er Catalina og Ramon Estigarribia.               
                                                                                                                            
Pedro Juan Caballero er en grenseby mot Brasil nord øst i Paraguay. En by som har hatt en rivende utvikling siden misjonærene startet opp her på slutten av 60 tallet. Byen har blitt kjent som en tøff by, med mye organisert kriminalitet og narkotikatrafikk, men for oss "vanlige" er det en vennlig by.
Også her bygger Filadelfia menigheten nytt lokale. Et lokale med tanke for vekst, noe de allerede opplever, og mange er blitt tillagt menigheten siste året. Bygget har også planlagt galleri som andre byggetrinn. Behovet for undertak merkes også her under møtene, men det blir en kostnad på ca. 60 000 kroner, og det er ikke så lett å samle inn et slikt beløp for en ungdommelig menighet, men det jobbes hardt. Her er det også mye ungdom, lovsangsteam, og dyktige musikere. Det er både lyd og trøkk i lovsangen som ledes av
Alexis Caceres.    Pastorpar her er Mirian og Alfredo Saucedo.

Det spirer, det gror, og det vokser.  De som har startet arbeidet, lagt grunnen, gjort sin innsats, har ikke gjort det forgjeves! Arbeidet vokser!   Vi som nå får se det på nært hold, vi gleder oss.... og ser med spenning fremover mot forsettelsen.......

Rehabiliteringsenteret i Atyra.

Evangeliesenteret i Norge har på mange måter vert et forbilde for rehabiliteringsenteret  i Atyra. Ovidio Perez som startet dette opp sammen med Kjell Kvarstein, er blitt kalt " Paraguays Ludvig Karlsen". Vi har jo hatt gleden av å kjent Lise og Ludvig i mange år, og vi kan bekrefte at Ovidio har mange likhetstrekk med Evangeliesenterets grunnlegger. Han er en karismatisk evangelist, som når inn nesten over alt.
Senteret i Atyra, en by ca. 60 km fra hovedstaden Asuncion, og har det flotte navnet "Tekove Pyahu", som betyr " Nytt liv". Mange er også de som har fått nytt liv under et opphold der.
I dag har senteret 26 beboere. Det holder til på en eiendom i landligge omgivelser ca 5 km utenfor Ayra.
Standarden er enkel, men hjertevarmen og omtanken er stor. Opplegget er som ved Evangelisenteret, med samtale,bønn og praktisk arbeid.

Williams er en av beboerne.Han har vert her et halvt år. En ressurssterk person, som mangler 2 år av studiene for å bli data ingeniør. Han hadde gitt opp håpet om å gjøre ferdig studiene, men nå har livet fått et nytt perspektiv, han ser fremover og håper at han skal kunne starte opp med studier igjen i februar. Skal han kunne det, må vi gi han mulighet til det. Har du en mulighet til å være med på det, så er det fint om du sender oss noen ord.......

-Williams
                                                                                               Ivan

Ivan er en av de sist ankomne. Han er 15 år, kom sammen med fire andre fra ungdomsfengselet. En dommer som er ansvarlig for dem tok kontakt med Ovidio, med spørsmål om disse kunne få være de siste månedene her ved senteret, før de blir sluppet fri, noe de fikk selv om ingen kunne dekke noe økonomisk for dem. Alle disse fire  guttene stortrivdes, deltok i det praktiske og var glade for muligheten  hadde fått. Senteret trenger støtte, også økonomisk. Det økonomiske delen er en viktig del for å få det til å fungere Det er så tragisk å måtte si .til å gi hjelp, når en vet konsekvensene det.        

For tiden males senteret både invendig og utvendig, dette skaper også mer trivsel, for ikke å snakke om at den gamle 20" tv nå blir byttet ut med en på over 40", takket være en ungdom fra Bømlo. Da det siste ble fortalt dem ble det jubel!

På ny i Paraguay.

Så er vi på ny på plass i Paraguay,landet vi kom til for første gang i 1972. I løpet av disse årene har mye blitt forandret, noe til det bedre, men for noen  er heller situasjonen blitt verre. Jeg tenker da spesielt på indianerbefolkningen. Det som før var store skogsområder som inneholdt nok av mat,frukt og medisiner, nå er blitt omskapt om til endeløse åkrer av soya og mais. Fremskritt kalles det av noen, men indianerbefolkningen er nok en gang blitt den store taperen.
Men slik er situasjonen blitt, det er en realitet vi må forholde oss til, og prøve å gjøre det beste ut av det.

Indianbolig i Paso Cadena

Da vi var innom Paso Cadena rett etter at vi kom ut traff vi vår venn gjennom nesten 40 år, Nicasio, i en dårlig forfattning. Han hadde i et år hatt prostata problemer, vert flere ganger nede på indianerhopspitalet, uten å få den nødvendige hjelp. Operasjon var blitt lovet, og for 10 måneder siden ble et kateter satt rett inn i urinblæren. Vi traff han med slange og bærende på posen....
Han ble tatt med til Baptisthospitalet her i Asuncion. To dager etter at han kom dit fikk han en kraftig infeksjon som gikk i blodet, men heldigvis så var han der han var da. Nå er han operert, men nye ting har dukket opp, svulst i tykktarmen , vi ber til Gud og håper....

 

Nicasio

Nå blir det endel blogging fremover, håper dere følger med og dermed kan få et lite inblikk i det vi driver på med.. vi lever et interesant liv!