Det er mulig.....

Vi var blitt bedt til middag. Duk var lagt på, og bordet var dekket. Enkelt men koselig,  ja en fikk nesten en liten klump i halsen da vi satt der., Emilia med de de to døtrene sine Dayana og Sara, på 10 og 9 år. Vi hadde jo håpet, og trodd innimellom, men det virket så vanskelig. Skulle hun makte å komme tilbake?
Jentene hadde de to siste årene bodd hos en familie, som hadde tatt seg bra av dem, og Stiftelsen Sueños dekket utgiftene til mat skolegang osv. Men moren var ramlet utpå et hardt narko kjør, hektet på crack…. og savnet etter mor var merkbart.
Emilia fikk en vanskelig start i livet, med en alkoholisert far, og en mor som ikke maktet alt som falt på henne. Fra Emilia var seks år ble gaten hennes hjem. Hun overlevde ved å selge urter, tigge osv. et tøft liv begynte tidlig å prege henne. Skolegang ble det lite av, for hun fikk ikke fødselsattest før hun var ni år, men hun har klart å fullføre grunnskolen. Det ble kort vei til rus, spesielt sniffing i barneårene. Vi ble kjent med henne for vel 16 år siden,

Dee siste årene har ikke vert så bra, rusen tok fullstendig overhånd, men det var vanskelig å slå hånden av henne. Da jentene ble født flyttet hun til sør Paraguay, og for tre år siden hentet vi henne opp til den sentrale delen av Paraguay, for å finne et nytt miljø.. Vi fikk leid et hus til henne i en liten by, tenkte at her vil folk kunne ta seg av henne, men nei.. dette ble for oss en nedtur. Ingen stilte opp, og da gikk det som det måtte gå, kjøret fortsatte. Vi tenkte hva gjør vi så.... Vi ble rolige for å bygge en bolig til Emilia og døtrene i Choré, en by ca.250 km fra hovedstaden, og en plass vi har arbeidet de siste årene. Vi visste at her var det en menighet med omsorgsfulle personer, om ville omslutte og inkludere denne lille familien...Det var jo en chanse å ta for vi hadde ikke økonomi nok, og ikke visste vi om Emi ville klare å bryte ut av narkokjøret, men vi satset og begynte. Huset ble ferdig for et år siden, men da var Emilia fortsatt på kjøret. Vi besøkte regelmessig døtrene hennes, og prøvde å så inn noen håpets ord om at alt vil snart bli bra. Hva annet kunne en vel si til disse små jentene som ventet på mor?
Vi reiste til Norge i april 2018. Fjorten dager etter at vi landet i Norge, ringer Emilia, hun er blitt fengslet, knivstikking... Dette ble vendepunktet. Fra den dagen hun ble arrestert har hun ikke rørt noe av verken alkohol, nikotin eller narkotika. Hvordan er det mulig.... Hun som var et vrak, så ut som et vrak, er i dag en strålende kvinne, som på en fantastisk måte tar seg av sine døtre, og steller sitt hjem på fantastisk måte.. Hvordan går det an??  Hemmeligheten er at hun fikk et nytt fokus, hun koblet seg opp mot Han som har all makt, og som har lovet å være med alle dager..
Slipper Emilia unna tunge dager? nei, alle dager er ikke like, men hun har funnet én som hjelper, og nå har hun venner rundt seg, som hun kan støtte seg til.
Hun har nå vert igjennom rettsinstansene, vi måtte ordne med advokat for henne, ellers hadde hun blitt sittende.. Hun er fri nå, med en prøvetid på et år... Det gikk bedre en vi hadde håpet...
Nå  blomstrer denne lille familien på tre, jentene har funnet seg godt til rette på ny skole, vennekretsen øker, og solen skinner...
Jeg vil avlutte med å bruke Evangeliesenterets ord: Ennå er det håp!