Stiftelsen Sueños 10 år

2009 - 2019

 

 

Det begynte som en drøm for oss også... En drøm om å kunne hjelpe dem som ingen mulighet hadde til å komme seg videre, etter videregående skolegang.... ungdommer som kommer fra familier uten økonomisk  mulighet til å hjelpe sine barn....

For oss i stiftelsen har det vært en utrolig reise vi har fått være med om disse ti årene.. Vi har fått se at det nytter, ungdommene griper muligheten de har fått og står på...

I løpet av disse  ti årene har 40 ungdommer blitt hjulpet frem til sin beståtte eksamen, som er sykepleier, jordmor, psykolog, kiropraktor, fysioterapeut, agronom, lege, advokat, data, regnskap, lærer, førskolelærer, frisør, ernæring ing.,

Bildet under viser ti  av som har fått sine eksamener... som en av dem uttrykte det da vi var samlet, "som den yngste i en søskenflokk på 14, hadde jeg ikke noen mulighet, mine foreldre hadde mer en nok med å daglig få mat på bordet.. Takket være Sueños har jeg i dag min eksamen og mitt arbeid."

 





Felles for dem alle er at uten hjelp, hadde de ikke vært der de er i dag. Vi i Sueños har vært med og gjøre det umulige mulig for mange, og ropet om hjelp blir større for hvert år, derfor er vi i behov av flere støttepartnere...  Sammen så når vi lenger...
Det er godt vi kan stå i sammen om dette, for det er omfattende, og uten alle støttepartnerne hadde det ikke gått.  Det er de som måned etter måned sender sitt bidrag som gjør at dette blir mulig, og som fortjener en stor takk!
I inneværende år har vi 42 studenter. Blant disse finner vi flere indianerungdommer. Dette er ekstra utfordrende både for disse ungdommene, og for oss i Sueños, men det har gått meget bra så langt.
I Paraguay har vi Gloria og Olav Skretting, som er fastboende der, og som følger opp hver enkelt student. De ser til at alt går greit med studiene, og at stipendet blir overført til studentens konto hver måned. Vi har valgt månedlige utbetalinger som en sikkerhet for at stipend ikke skal misbrukes, noe som fort kan bli en fristelse dersom en har penger liggende...
Vi legger vinn på ryddighet i økonomien. Alt som kommer inn fra støttepartnerne, går direkte til stipendene via bankoverføringer, og det hele blir revidert av statsautorisert revisor her i Norge.

Vi runder ti år i takknemlighet over å få være med å gi flott ungdom en mulighet.
Fra her vi er, så løfter vi blikket og ser fremover, mot de som kommer mot oss med håp i blikket...
Da vi ikke makter dette alene blir spørsmålet: Vil du stå med oss og bli en støttepartner slik at flere ungdommer  kan bli hjulpet?    
Stiftelsen Sueños bankkonto er  3250 23 43105      Vipps 111750

Det er mulig.....

Vi var blitt bedt til middag. Duk var lagt på, og bordet var dekket. Enkelt men koselig,  ja en fikk nesten en liten klump i halsen da vi satt der., Emilia med de de to døtrene sine Dayana og Sara, på 10 og 9 år. Vi hadde jo håpet, og trodd innimellom, men det virket så vanskelig. Skulle hun makte å komme tilbake?
Jentene hadde de to siste årene bodd hos en familie, som hadde tatt seg bra av dem, og Stiftelsen Sueños dekket utgiftene til mat skolegang osv. Men moren var ramlet utpå et hardt narko kjør, hektet på crack…. og savnet etter mor var merkbart.
Emilia fikk en vanskelig start i livet, med en alkoholisert far, og en mor som ikke maktet alt som falt på henne. Fra Emilia var seks år ble gaten hennes hjem. Hun overlevde ved å selge urter, tigge osv. et tøft liv begynte tidlig å prege henne. Skolegang ble det lite av, for hun fikk ikke fødselsattest før hun var ni år, men hun har klart å fullføre grunnskolen. Det ble kort vei til rus, spesielt sniffing i barneårene. Vi ble kjent med henne for vel 16 år siden,

Dee siste årene har ikke vert så bra, rusen tok fullstendig overhånd, men det var vanskelig å slå hånden av henne. Da jentene ble født flyttet hun til sør Paraguay, og for tre år siden hentet vi henne opp til den sentrale delen av Paraguay, for å finne et nytt miljø.. Vi fikk leid et hus til henne i en liten by, tenkte at her vil folk kunne ta seg av henne, men nei.. dette ble for oss en nedtur. Ingen stilte opp, og da gikk det som det måtte gå, kjøret fortsatte. Vi tenkte hva gjør vi så.... Vi ble rolige for å bygge en bolig til Emilia og døtrene i Choré, en by ca.250 km fra hovedstaden, og en plass vi har arbeidet de siste årene. Vi visste at her var det en menighet med omsorgsfulle personer, om ville omslutte og inkludere denne lille familien...Det var jo en chanse å ta for vi hadde ikke økonomi nok, og ikke visste vi om Emi ville klare å bryte ut av narkokjøret, men vi satset og begynte. Huset ble ferdig for et år siden, men da var Emilia fortsatt på kjøret. Vi besøkte regelmessig døtrene hennes, og prøvde å så inn noen håpets ord om at alt vil snart bli bra. Hva annet kunne en vel si til disse små jentene som ventet på mor?
Vi reiste til Norge i april 2018. Fjorten dager etter at vi landet i Norge, ringer Emilia, hun er blitt fengslet, knivstikking... Dette ble vendepunktet. Fra den dagen hun ble arrestert har hun ikke rørt noe av verken alkohol, nikotin eller narkotika. Hvordan er det mulig.... Hun som var et vrak, så ut som et vrak, er i dag en strålende kvinne, som på en fantastisk måte tar seg av sine døtre, og steller sitt hjem på fantastisk måte.. Hvordan går det an??  Hemmeligheten er at hun fikk et nytt fokus, hun koblet seg opp mot Han som har all makt, og som har lovet å være med alle dager..
Slipper Emilia unna tunge dager? nei, alle dager er ikke like, men hun har funnet én som hjelper, og nå har hun venner rundt seg, som hun kan støtte seg til.
Hun har nå vert igjennom rettsinstansene, vi måtte ordne med advokat for henne, ellers hadde hun blitt sittende.. Hun er fri nå, med en prøvetid på et år... Det gikk bedre en vi hadde håpet...
Nå  blomstrer denne lille familien på tre, jentene har funnet seg godt til rette på ny skole, vennekretsen øker, og solen skinner...
Jeg vil avlutte med å bruke Evangeliesenterets ord: Ennå er det håp!

En håpets dør....



Resepsjonen

De har sett utfordringene,og de gjør noe med det....
 En stiftelse har vokst frem i Choré. Det er en diakonal stiftelse, og den har sitt utgangspunkt i Filadelfiamenigheten, men både leger og annet helsepersonell fra byen trår støttende til, og alle gjør det gratis....Målet er å kunne hjelpe.. hjelpe dem som ikke har mulighet til legekontroll, eller et besøk hos tannlegen, eller få ordnet Tv, radio eller vaskemaskin Teamet  består av både lege, sykepleier , psykolog, jordmor, agronom , fysioterapeut, frisører, elektro reparatør og veterinær...… Stiftelsen initiativtaker er pastor Gladys Molinéz, som selv er psykolog.  

mor med sine barn hos legen

venterommet til klinikken

Annenhver måned samles de  for å gi en hjelpende hånd til de som trenger det. En bygd eller et tettsted blir besøkt ofte er det den lokale skolen som blir samlingspunktet for assistansen. her blir klasserommene omgjort til undersøkelsesrom eller "frisørsalong", eller til et lite verksted.
                   

nå er det bare å gape opp

Målet er å kunne hjelpe noen, i en vanskelig hverdag.
Områdene rundt Choré en befolket for det meste av småbrukere. De dyrker sin egen mat, men det blir  ikke mye til overs til andre ting. Ingen kontroll hos lege før en blir sjuk, og det er de aller færreste som tenker på tannhygiene... da er det godt at noen kommer og sier, kom få en kontroll gratis... Finner



stas å få stellet håret...

tannkost og tannkrem for første gang?

helsepersonalet noe, så blir de anbefalt å søke kontakt ved byens sykestue, for videre undersøkelse...Vi var med en søndag formiddag, og det var imponerende å se hvordan det var lagt opp, og en strukturert gjennomføring...De besøkende ble tatt imot i resepsjonen som var et bord i skyggen mellom skolebyggene. her fikk de kølapp, og satte seg så utenfor, hos den de ville besøke.... Til sammen hadde de denne søndagen totalt 220 behandlinger.. Mange gikk glade og fornøyde hjem. For noen var det bra å få snakke med legen eller psykologen.. Men de som kom fra frisøren, var kanskje de som smilte bredes, men det var også stas å få tannkost og tannkrem, muligens for første gang.....Det føles godt å se at noen blir hjulpet... Og det føles ubeskrivelig godt at dette initiativet  har noen fra menighet og lokalmiljø tatt selv....Nå brukes tiden frem til neste gang en skal ut, med å banke på dører, be om støtte, besøke apotek for å be om medisiner samle sammen slik at et annet tettsted kan bli hjulpet på nyåret.... Skulle du ønske å støtte dette kan du gjøre de ved å benytte VIPPS 111750 eller over bankkonto,   3201 11 71523

psykologen i samtale

fysioterapeut teamet

 



En vanlig dag....

Besøk  Koé Potý

I dag har jeg lyst å fortelle dere om en helt vanlig dag for oss her i Paraguay.
Mandag 12/11 satte vi oss i bilen i Asunción, med kurs for Paso Cadena. Paso Cadena er den plassen vi tidligere har  arbeidet i mange år. Gradestokken viser 38 grader. En varm dag, da er det godt å ha en god bil med aircondicion. Turen på 350 km går greit og når vi ankommer Paso Cadena om ettermiddagen har det blitt litt kjøligere, 36 grader.


ung indianerjente i Koé Potý

Vi rekker å pakke ut av bilen og få i oss litt kveldsmat, før vi går til møte. Silverio Vargas som er pastor i menigheten ønsker alle velkommen til møte, denne mandagskvelden. Det er en fryd for oss "gamle" misjonærer å være her, høre den herlige lovsangen og de friske vitnesbyrdene. Møte var i full gang da,  en gjeng  på 12 stykker kom inn på møte. De kom fra en utpost som ligger 45 km unna, kolonien her heter Romero Cué. Her er flere nyfrelste. Så nå ble det enda flere vitnesbyrd og sang. Dere skulle vært med og opplevd dette.. Arbeidet i denne kolonien fikk et oppsving i februar dette året. Og det har gitt resultater Nå er det 26 døpte, og flere står for tur. De samles nå fast 45-50 stk til sine egne møter. Lederen fortalte at før gikk det i drikking og festing, men dette som han nå hadde opplevd var noe helt annet. Nå hadde han fred og glede i livet sitt. Gud er god....Vi gikk oppmuntret hjem den kvelden.

12 personer fra Romero Cué på 4 motorsykler

Vennene fra Romero Cué overnattet i lokalet, det ble en sen kveld på dem. De sang sammen ut i de sene nattetimer....
Neste dag går turen videre, men først er vi i samtale med vennene som har overnattet i lokalet. De har mange spørsmål. Vi fikk en fin samtale, en liten bibeltime på morgenkvisten. Så kom spørsmålet. Har dere mulighet til å hjelpe oss, slik at vi kan få bygget oss et lokale som vi kan samles i, nå har de møte under trærne. Vi lovet å prøve.....
Vi bryter opp og de reiser fornøyde hjem.. Vi reiser til en annen indianerkoloni som heter Koé Potý. Indianerne i denne kolonien har bedt pastor Silverio, om han kan komme hit å ha møter... og etter 50 km på jordvei kommer vi frem, en gruppe sitter og venter på oss.. Det er ikke første gangen vi er her.

en av de minste i Koé Potý

Vi har hatt kontakt i  flere år, siden 1990 tallet, noe som her resultert i  en grunnskole, strøm  og vann, som var en del av et prosjekt mellom Klippen, Sandnes og Norad. En paraguaysk pastor har hatt møter i denne kolonien, men på grunn av konflikter, så er han ikke velkommen lenger. Så nå vil de at Silverio skal komme..
Jeg, Gunvor, fikk en samtale med ei eldre dame som satt ved siden av meg. Hun er så bekymret for de unge som vokser opp.  Det er så mange som kommer utenfra og benytter seg av de unge pikene. Det er blitt så mange enslige mødre, hvem skal hjelpe dem, var hennes spørsmål. Hun så spørrende på meg: Kan dere ???
Mange tanker surret rundt i hodet da vi reiste videre,...Hjelpe  hvordan ??
Ja nå har vi delt noe av det som skjer her hos oss....
Vi er takknemlige for forbønn, for det trenger vi. Vi har det bra, gleder oss over å være her. Som det står i Salme 19 vers 15; la min munns ord og mitt hjertes tanke være til velbehag for ditt åsyn, Herre du min klippe og gjenløser...
Skulle du som leser dette ønske å gi en gave til arbeidet så er kontonummeret 3201 27 87447 eller Vipps 111750

De er bekymret for de unge i indianerkolonien

En ny indianerkoloni kjempes frem....

 Jeg har gjennom flere år fulgt med i deres kamp for å få jord til seg selv, og en gruppe indianere.. De har demonstrert, bodd under presenning, flyttet inn og  okkupert... blitt truet på livet, blitt anmeld, men de har aldri gitt opp. Hva er det som gjør det at de ikke bor der de bodde, i fred og ro.....Santiago er oppvokst på misjonsstasjonen, bodde hos oss i flere år, begge sønnene som er med han her, har høyere utdannelse. Den eldste Daniel sluttet som lærer og ble med faren i hans kamp for jord til


Santiago og Irene Sosa sammen med sønnene Daniel og Gustavo

Boligen til Gustavo

indianerne Nå er de 30 familier som har okkupert et større stykke land, men de vil ha mer av det de mener de har rett på. Hva er det som skjer?? både her og flere steder i Paraguay. Dette området kjenner jeg godt til, etter å vert i området siden 1972. Her bodde mange indianer grupper spredt omkring i jungelen. Så skulle en del av jorden selges og en tysk forretningsmann kjøpte seg en  eiendom i overkant av 6000 mål. Dette var ikke nok. Han annekterte flere tusen mål av statsjord i tillegg, som ligger inntil eiendommen han kjøpte. Det er denne jorden Santiago gjør krav på til indianerne. De har utvilsom rett i det de krever, fordi de er blitt tilbudt større pengebeløp for gi opp, men har ikke latt seg kjøpe. Slike tvister som dette må løses sentralt, og det er en krevende prosess, du vil trenge noen som hjelper deg og åpner dører. I de lokale og regionale myndigheter er det ingen støtte å hente, her er alt kjøpt og betalt!
Det var første gang jeg var og besøkte dem. Høre dem fortelle om planene de har, se den halvferdige skolen, der de håper å kunne starte undervisning  ved nytt skoleår i februar 2017.  De bærer på drømmer for seg selv og for sine. De har blitt trøtte av all korrupsjon, og av å se på at noen bare tar seg til rette. Dette er ikke vårt problem .....vi har lett for å trekke den slutningen at når andre har problemene, så gjelder det ikke oss .... men vi må ikke slutte å  bry oss !!  Jeg seg på den enkle hytta til Gustavo, den yngste av de to sønnene som er med, på de to nydelige jentene hans, og jeg tenker på Arnulf Øverlands ord.." du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv."

Skolebygningen

Jeg ser det halvferdige klasserommet, og lover dem at jeg skal hjelpe dem med å få dette ferdig.  Jeg lovet også at de skal få skolepulter fra Norge til skolestart, de smilte opp da jeg lovet dette, men hva annet kunne jeg gjøre??? men jeg sa ikke til dem jeg vil trenge hjelp til å innfri det jeg lovet....blir du med på et  spleiselag for å få skolen ferdig?  Jeg ser de store viddene som strekker seg milevis i nesten alle retninger, og klarer liksom ikke å forstå at her var det tett regnskog inntil for 5-6 år siden. Alt har blitt borte..... Det er en tragedie det som har skjedd og som skjer.... Det er noen av dem, som Santiago og Irene, som våkner opp, men kanskje er det i seneste laget..... Hvor skal de nye generasjoner av indianere bo???

Her inne i den siste rest av skog bor 30 familier...

Vi setter oss i bilen for å ta fatt på tilbaketuren, men hode er fullt av tanker, planer om hva som kan gjøres for å hjelpe dem. Jeg stopper etter hundre meter, for å ta et siste bilde av indianerbosettingen  "15 Enero"....
 En ting er sikkert , og jeg har lovet det: Jeg kommer tilbake, og jeg skal stå med dere i den kampen dere kjemper for en bedre fremtid......

Utgangspunktet var ikke det beste, men.......

Bloggen ha fått et tillegg mot slutten....

Utgangspunktet for Emi, var ikke det beste. Med en alkoholisert far, mange søsken, ble det tøff barndom, gata ble hennes hjem fra hun var seks år.. Det ble tidlig sniffing av skolim, noe som er billig å anskaffe, men som har ført til at hun har mistet over halve lungekapasiteten. Hun var stadig et uromoment i hjembyen Encarnacion i sør Paraguay, noe som førte til utallige pågripelser.   Et tøft liv, som førte til en fysisk kollaps da hun var 16 år. Noen nonner tok seg av henne, og i ambulanse ble hun kjørt 350 km til jentesenteret som på den tiden fungerte i Caacupe, og det var her vi traff henne for 12  år siden. Vi la merke til henne, tøff i stilen, det var slik hun hadde overlevd på gata, men med et godt ansikt. Hun fikk hjelp ved jentesenteret, og etter en tid reiste hun ut for å prøve å greie seg selv. Hun hadde fått fullført folkeskolen i tiden hun var på senteret, men det var ikke lett å få jobb med hennes bakgrunn. Vi holdt kontakten også etter at hun flyttet ut fra senteret, og vi besøkte henne også da hun ble boende i slummen i Asuncion. Det gikk ikke så bra for henne, hun falt ikke tilbake til rusen, men var et lett offer for utnyttelse, og jeg glemmer ikke telefonen jeg fikk, rett på sak som vanlig : Ingvald, dere vil vel ikke ha noe mer med meg å gjøre nå,... jeg er blitt gravid..... Jeg fikk forklart henne at vi slår ikke hånd av folk av den

sammen med Diana i 2009

grunn, og vi hjalp henne å flytte fra Asuncion og tilbake til sør Paraguay der hun har en mor som kunne hjelpe til når barnet ble født. Det ble å flytte fra en slum til en annen slum, vi besøkte henne på den nye plassen etter at barnet var født, og jeg sier bare; stakkers folk.......

med Diana og Sara i 2013

Hun prøvde å klare seg, solgte forskjellige ting, såpe, parfyme osv, ting som var billige å få tak i rett over grensen til Argentina.... men det ble ikke nok fortjeneste til å klare seg,  og når jul nærmet seg uten noe å spise, ja da gjorde hun en byttehandel for mat, og resultatet av det ble en flott jente... En kan si og mene så mye, men realitetene for mange er bein harde.... det er da det trengs noe mer en kort til dels overfladisk hilsen med; Gud velsigne deg..  Det er noen ganger det trengs noe mer...

 klar til avreise fra Encarnacion

For en som Emi har det ikke vert lett med sin bakgrunn å bli eneforsørger i et land der det ikke finnes noen støtteordninger. Det har blitt mange telefoner til oss både her  ute og når vi er i Norge, og alltid rett på sak.  Vi har kommet uventet på besøk til henne flere ganger, men vi har alltid funnet jentene hennes rene og velstelte....er det noe hun er nøye med så er det at jentene ikke skal ha en barndom som hennes...Jeg vet at når det kommer til september, så får jeg en telefon, Ingvald kan jeg få litt ekstra, Sara har bursdag og jeg mangler penger til en kake... hvorfor er hun så påpasselig med det?.... fordi hun selv aldri fikk noen kake til sin bursdag da hun var barn.....

middag før de går til skolen

Hun har bodd i sør Paraguay siden jentene ble født, og meningen var å bli boende her. Men for snart et år siden mistet hun brått boligen hun bodde i og måtte flytte hjem til morens enkle bolig, men her bodde også en narkoman søster og en alkoholisert bror, og det gikk ikke så bra, litt etter litt forsvant både klær og utstyr. Avgjørelsen ble tatt, og med henger på bilen reiste jeg de ca. 40 milene til Encarnacion for å hente den lille familien.De har nå blitt plassert i et hus vi har fått låne i Atyra. Her har de allerede fått et lite nettverk, og bare to kvartaler til skolen. Fremtiden ser unektelig mye lysere ut for de tre, men det finnes noen utfordringer vi må ta underveis. Det vi terper på nå er hvordan styre økonomien. Det er ikke så lett å planlegge for en måned, når du har vert vant til å konsentrere deg om dagen i dag , og i alle fall ikke lengre en to tre dager. Men det går fremover også på dette området...... En annen utfordring  er at vi er blitt tilbudt å kjøpe dette enkle huset.... makter vi det, vil også fremtiden til disse tre bli sikrere......men dette er ting som vi får ta etter hvert.....
Utgangspunktet for Emi var ikke det beste, men takket være støttepartnere i stiftelsen Sueños har vi formidlet støtte og hjelp slik at disse tre nå har det bra, og ikke minst får Diana og Sara  et betre utgangspunkt i livet en det moren fikk....   Takk for at du bryr deg.

Emi følger jentene til en ny skoledag.

Tillegg

 

Få dager etter denne bloggen ble publisert fikk vi henvendelser om at personer ønsket å være med å hjelpe til, slik at Emi og jentene kan få sikret denne boligen for fremtiden.. Vi har fått tilsagn om å kjøpe eiendommen, og jeg reiser opp til Emi en av de første dagene for å begynne på det formelle med kjøpet. En del av huset å bygges om, og noe må bygges nytt, for eks. vaskerom, og skikkelig skille mot naboene, men det er sike ting som en også kan ta litt på sikt, etter som en får mulighet til. Den endelige kjøpesummen er ikke helt i boks enda, men vi ønsker å låse handelen så fort som mulig....

Vil du være med oss i et spleiselag for "hus til Emi og jentene", er det opprettet en bankkonto for dette: 3201.11.91567.

Det vil bli løpende info både på bloggen og på vår fb side.   Takk for at du bryr deg......