Nytt studie år, nye utfordringer.......

studentene fra Chorè , sammen med Gloria og Olav

Da er vi i gang med et nytt studieår for de  som blir gitt en mulighet til å studere gjennom Sueños. Dette året har vi tatt ansvaret for 35 ungdommer. Felles for dem er at de uten denne støtten hadde de ikke hatt noen mulighet til videre utdannelse. Hva fremtiden da hadde blitt kan en lett tenke seg. Nå er de lykkelige og entusiastiske over muligheten de har fått.
Vi legger ingen føringer for hva de skal studere, men lar de følge det de selv ønsker. Studievalgene dette året er; medisin,sykepleie, psykologi, data, økonomi/administrasjon, fysioterapi, miljø/hms, veterinær, lærer, agronom.
Vi har hatt samling med de alle, og en studiekontrakt er undertegnet. For de nye er også en bankkonto opprettet der stipendet blir overført. Alt er lagt opp på ryddig måte.


19 av studentene kommer fra Chorè og området omkring Chorè. De andre studentene kommer fra byene Atyra, Ypacarai og Villarrica. Alderen på dem strekker seg til 18 år for de yngste, til noe over 30 for de eldste. Blant de studerende finner en også to enslige mødre. Dette synes vi er bra, med tanke på at nå vil fremtiden bli annerledes både for mor og barn. Vi finner også blant studentene to fedre, som tar utdannelse. Den ene begynner på veterinærstudiet, den andre fortsetter på agronomstudiet. Tre av dem som også studerer er husmødre, to av disse er pastor hustruer. Så det er en fin sammensatt gruppe.


Rita



Gladys

Bildet viser Gladys, pastor frue i Chorè. Etter 12 år satte hun seg på skolebenken, og er nå bare et par år unna å avslutte sine psykologi studier. Hvordan har det gått? Topp karakterer og i år diplom som beste elev ved universitetet  Unisal i Chorè. Dette ved siden av at hun står i et intens menighetsarbeid.

Rita er ny student i år. Hun er også pastor frue fra Atyra, og begynner nå sine fysioterapi studier.

Emmanuel

En av dem jeg er glad for at vi kan hjelpe er Manuel, for han har absolutt ingen å støtte seg til. Helt alene, men nå får han bo hos noen venner, og starter opp sine data studier. En flott ungdom med fine egenskaper.

Det er en stor glede for oss å kunne formidle denne støtten, men vi vet og alle studentene vet at det finnes en gruppe mennesker i Norge som gjør dette mulig, og som gir dem denne muligheten.
Du ser ikke det vi ser, smilene, de lysende øynene, og tårene som kommer over muligheten som blir dem til del. Takk for at du er med på dette!  Takk for at du bryr deg!  Vi er med og løfter frem flott ungdom, ungdom som på sikt vil bygge et bedre Paraguay!  Og jo flere vi er, jo flere makter vi å løfte frem. Ønsker du å være med er Sueños sin bank konto: 3250 23 43105

Je tar alle sju... sa Marte Svennerud

Foran meg ligger mange søknader, de aller fleste håndskrevne, alle er skrevne av håpefulle ungdommer. Flere av disse uten foreldre, men ved hjelp av besteforeldre eller andre i familien har de gjort ferdig videregående. Men hva nå??  Alle søknadene inneholder et håp, kanskje er jeg blant de heldige. Det er alt annet enn lett å foreta en utvelgelse, for du vet så altfor godt hva det innebærer for den det gjelder.
Tankene mine går tilbake til folkeskolen på 1950 tallet, til landhandler Marte Svennerud på Hedmarken. Bygda skulle ta hånd om en barneflokk på sju. Alle barna ville jo til Marte, da hun ble klar over det, sa hun: Je tar alle sju, itte no knussel....... Jeg  har lysst å si det samme : Vi tar alle, itte no knussel..... Vil vi klare det ?  Jeg klarer i alle fall ikke å utelukke noen. Jeg stoler på at Sueños er etter Guds vilje, og at det nødvendige vil komme inn. Har fått flere oppmuntrende meldinger de siste dagene om personer som vil være med å støtte, men vi trenger flere og jeg tror at vi vil makte det sammen..... Hvem er de så disse ungdommene, du skal få møte noen her.....

Moisses er en ungdom fra Chorè,18 år gammel. Han ble tatt hånd om av en eldre dame rett etter fødselen, og har bodd hos henne siden. Vet ikke noe om foreldre eller familie. Han er aktiv i menigheten, og trommeslager i lovsangsteamet..... Ønsket er å studere miljø/HMS







Liz er en flott jente som oppsøkte oss. Bor hos bestemor i et meget enkelt hjem. Foreldra reiste hver sin vei, så har bestemor gjort det hun har maktet. Gikk ut videregående med topp karakterer, men nå er det opp til oss om hun kommer videre....Drømmen er å studere psykologi.

Cornelio hadde topp karakter fra videregående, men  hadde etter det, noen turbulente år. Han har fått orden på seg selv og fått seg familie. Drømmen om veterinær studier har alltid vert der, men hvordan skulle det gå til, for en som lever fra dag til dag...







Rita hadde ikke mulighet til så mye skolegang i ungdommen. Hun er nå pastorfrue, har egne barn, og har gjort ferdig videregående på kveldstid. Godt gjort ved siden av å være mor og aktiv i menigheten. Hun har et stort ønske om å studere fysioterapi..







Så er det Fatima, som vi kom i kontakt med på "overtid". Hjemmet hennes der hun bor sammen med mor og en bror er så enkelt som det kan være, men jenta gikk  hvert år av videregående ut som beste elev, og hvert år med femmere i alle fag... i tillegg aktiv søndagskole-lærer i menigheten. En flott og på alle måter en positiv jente






Beatriz har maktet å fullføre to år av sykepleiestudiene. Hun bor sammen med sin mor og en mindreårig  bror. Hun har lang vei til facultetet, 28 km det vil si 56 km daglig på dårlig jordvei. Det er ikke veien som har bekymret henne den siste tiden, det er økonomien, for nå klarer ikke mora å dekke studiene lenger. Den lille lønna hun har dekker det aller nødvendigste for familien.  Derfor kom søknaden til Sueños med bønn om hjelp til å fullføre studiene.


Nå på lørdag og neste fredag skal vi møte alle ungdommene, både de som fortsetter sine studier og de nye som har sendt oss søknad om stipend. Jeg vet de er spente og nervøse for de vet ikke hvilken avgjørelse vi har tatt. Vi klarte ikke å velge bort noen, så det blir at vi tar dem alle.......

Vil du være med oss i dette å hjelpe frem paraguaysk ungdom som ikke har økonomi til å studere, kan du kontakte oss, eller bruke konto nr.3250.23.43105

Bygdebryllup

Irma og Damancio Melo

Det må vel kalles for et bygdebryllup, selv om den kirkelige seremonien var i Filadelfia lokalet i Chorè.
For Irma og Damancio var det en festdag. De hadde levd sammen i 12 år, fått seg en liten eiendom  i en bygd utenfor Chorè.
De er halvt indianere, med røtter fra en av de mindre stammene i Paraguay. Vi ble kjent med dem under byggeperioden av Filadelfialokalet, der Damancio var innleid en tid under forskaling og betongarbeid. Det hele har utviklet seg til at nå ville de legalisere sitt forhold, og innbød til fest etter velsignelsen. En fest der både menighet, venner og naboer bidrog med litt hver. Jeg og Gunvor var bedt om å være forlovere, noe vi satte pris på, og litt forpliktelser følger ofte med en slik oppgave. Gunvor ordnet med å få  sydd kjole til Irma, og Damancio fikk en nesten ubrukt dress av meg, den hadde blitt litt for stor for meg, men passet perfekt for brudgommen. Skjorte og slips fulgte også med. Det ble litt vanskeligheter med slipset, for det hadde han aldri brukt før, men med litt hjelp så kom de både rundt halsen og under skjortekragen. 

Irma føres opp..


Enkle mennesker, enkle forhold, men for en opplevelse å få være med på. Alt er ekte. Det var en ære for meg å føre Irma opp til sin kjære som sto og ventet , og etter at de hadde lovet hverandre troskap så bar det hjem til det enkle hjemmet deres som var gjort i stand for fest. Vi hadde vert ute tidligere på dagen og pyntet litt, og etter forholdene var det blitt meget bra. De hadde jobbet på spreng hele dagen med å lage det som trengs av mat til en slik fest.


 

tro inntil døden skiller..

Og fest ble det! Tropemørket senket seg, vi koste oss med hjemmelaget mat, og kaker. Hundene lusket mellom beina for å se om noe falt av plasttallerkenen, og det ble nok noe på dem også...
Å være med på et slikt bryllup er en opplevelse, en opplevelse som jeg skulle ønske at jeg kunne dele med dere alle. Her er vi inne ved kjernen av det som skaper fest. Det er enkelt, det er sårbart, men det er ekte. I en slik stund glemmer de fattigdommen, bekymringene, de bare gleder seg over nuet. Øyeblikket....

Bildene som følger viser forberedelsene, og festen videre ut over kvelden og natta........



Karen på plass som dekoratør..

det fyres opp..

Her er nabokoner og venner på plass..



Kakene er kommet frem, et langbord er satt opp, men folk setter seg i utkanten  og praten går.....







Alle koser seg,... noen hadde til og med en liten gave til brudefolket.....








Men også denne festen tok slutt, vi satte oss i bilen or returnerte til Chorè, og så videre til Asuncion morgenen  etter.... Men du glemmer ikke en slik kveld, og du er takknemlig for at du får være med og oppleve noe så enkelt og så ekte...


















Vi håper at Irma og Damancio får noen gode år foran seg, og at de i alle ting får oppleve Guds nåde og velsignelse....







Livet er fullt av utfodringer.....

Livet er fullt av utfordringer, også for gamle misjonærer.  Men med utfordringene kommer også mulighetene. Mulighetene til å hjelpe ungdom, ungdom som vil,  men som trenger hjelp for å realisere sin drøm.
Utfordringene står i kø når det gjelder Sueños , og hjelpen som vi gir til studerende ungdom. I januar begynner et nytt studie år. Mange har kontaktet oss, og felles for dem alle er at de kommer fra familier uten økonomi til å kunne studere. Så det står og faller med det svaret vi gir dem. Heldigvis har vi fått en del nye støttepartnere hjemme i det siste, noe som er med og hjelper oss til å hjelpe, og sammen klarer vi det utrolige.......

Cornelio med familien  sin

Cornelio er en av dem vi har lovet støtte fra kommende skoleår. Jeg tilbød han støtte. Han komme fra en familie som ikke kunne hjelpe han videre. Fra han var en ung tenåring måtte han klare seg selv. Det gikk ikke så bra i begynnelsen, dårligselskap osv. Men nå har han kone og to barn, er stadig på leting etter arbeid for å klare utgiftene. Han gikk ut videregående med flotte karakterer, men så var det stopp, ingen mulighet videre. Jeg ble kjent med denne familien for noe over et år siden, og i sommer ga jeg han et løfte om et stipend. Han bare så spørrende på meg var det mulig?? Nå er han, familiefaren klar til å begynne på veterinærstudiet i januar. Han har seks tøffe år foran seg , men drømmen realiseres.

Beatriz er en tøff jente, datter av en enslig mor, og med en mindre bror. Denne familien har klart det nesten utrolige, slik at hun har fullført andre året av sykepleierstudiet. Hver dag setter hun seg på motorsykkelen, og tar fatt på de 28 km frem til høgskolen. Daglig 56 km på elendig vei!
Nå hadde det blitt stopp om ikke vi hadde kommet. Vi har gitt henne løfte om å støtte henne videre slik at hun får fullføre sine studier, og realisere sin drøm om å bli sykepleier.
Jeg føler meg utrolig privilegert som får mulighet til å formidle denne støtten. Jeg skulle ønske at dere skulle fått oppleve å se smilet på nært hold, lyset i øynene, når de får løfte om stipend.
Det er dette Paraguay trenger, at ungdom også fra den lavere klassen får mulighet til utdannelse og i neste omgang kan være med å forme et bedre og mere rettferdig fordelt Paraguay.
For å si det enkelt så er vi med på noe stort!

En av de første som kontakt med oss for kommende år var Liz. Hun fullfører i disse dager videregående. Hun kom med anbefaling fra sin rektor, med glimrende standpunktkarakterer. Vi reiste for å hilse på henne, og det var et enkelt hjem som møtte oss. De hadde tre stoler, så det var akkurat nok, til oss og til bestemora som hun bodde hos. Foreldrene hadde reist hver sin vei for flere år siden og det var bestemor som hadde tatt hånd om henne, og gitt henne mat og husrom.
Jeg glemmer det ikke.. hun så på meg med store brune øyner og sa stille: Får jeg hjelp så skal ikke svikte på noen som helst måte. Jeg kikket bort på bestemora og så tårer renne ned over kinnene. De øynet et håp......
Det er slike øyeblikk som setter merker, og som gir inspirasjon......
En stor takk til dere som er med oss i dette arbeidet og som gir oss en mulighet til å hjelpe, men det er ikke til å legge skjul på at  vi ønsker oss flere støttepartnere, slik at vi kan hjelpe enda flere ungdommer. Vil du være med å gi flere en mulighet så er Sueños sitt kontonummer:  3250 23 43105. Eller du kan ta kontakt med oss via mail eller facebook.
Takk til dere som hjelper oss å hjelpe!!

Familien fikk et forvandlet liv.............

Da vi kom på besøk for to år siden, sto han i skjul blant trærne, og hadde valgets kvaler. Skal jeg stikke av, og håpe det beste eller.... Han kjente ikke den svarte bilen min, og trodde  det var dommer og politi som kom for å hente han..... Han ble stående litt, og ble noe roligere når han så at pastor Higinio kom ut av bilen. Han forteller oss det nå med et lite smil, jeg skalv enda da jeg hilste på dere den gangen. Han var redd og engstelig og hadde grunn til å være det.

Livet hans hadde vert et kaos fra ungdommen av, rus og mye elendighet. Faren ble drept da han var 14 år. Deretter ble de to som hadde drept faren drept, og da han rett etter dette, ble sett med tårefylte øyne, ble han utpekt som den antatte drapsmannen, og pågripelse ble utstedt. Ingen tenkte på hvordan en 14 åring kunne drepe to velvoksne menn... Dette ble begynnelsen til noen vonde år for Hektor som etter hvert stiftet familie. 
For noen få år siden kom han på et av Filadelfias møter og ble en kristen. Det ble slutt med rus og det som følger med det. Han konsentrerte seg om familien og de holdt seg for seg selv i det enkle hjemmet sitt. Han kunne ikke reise langt av sted, var redd for kontroller, der de skulle be om identifikasjonspapirer, for han var jo fortsatt etterlyst og mistenkt for et dobbel-drap. Ingen av barna hadde begynt på skolen, for da måtte de jo oppgi hvem faren var og av samme grunn hadde ingen av dem fått fødselsattest. De kan jo og nevnes at kona i sine fire svangerskap, aldri hadde vert til noen form for legekontroll. De var i en situasjon som bare ble verre og verre etter som tiden gikk.....

Mens jeg satt der tenkte jeg på Arnulf Øverland sine ord: "Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv".......
Vi var ikke før kommet oss inn i bilen og startet på tilbake turen da jeg sa til pastor Higinio, " hvor mye vil det koste, og hvem kan vi få til å ta saken." Der å da bestemte jeg meg for å hjelpe denne familien. Penger hadde jeg ikke, men jeg regnet  med pengene ville komme, og det gjorde de også, fra  Åmotsdal.....
Vi fikk en flott advokat  fra Chorè, Hayde Arce, til å ta saken for oss. Vi betalte henne kun de reèlle utgiftene som  hun hadde. Det ble ordnet opp i all urettferdighet, Hector ble renvasket, familien har fått sine id-papirer og dette skoleåret begynte tre av barna i første klasse.
Nå har advokaten en ny sak for oss, men det er en annen historie....

Det var gildt å besøke de på ny denne gangen. Møte en blid og avslappet familie. De har minimalt av det som de fleste av oss regner som nødvendig, men de er tilfreds. Nå forsøker de å spare til bryllup, for de vil gifte seg legalt, og til det trengs to tre tusen kroner, og da skal bruden til frisør for første gang i sitt liv.. ..vi må ha bryllupet før dere reiser til Norge igjen, sa Hector... de vil nok trenge litt hjelp til  få bryllupet på plass, men jeg gleder meg allerede....



De aller minste.....

Gunvor sammen med Marciana og Antonio

Det er vel rett å kunne kalle dem de aller minste, de har i alle fall lett for å bli oversett og utnyttet. Situasjonen for indianerne er ikke lett, og spesielt vanskelig er det når sykdom rammer.
Vi hadde så vidt landet, bare vert her noen dager, da vi ble kontaktet av en  i Paso Cadena, det går greit nå med mobiltelefoner, også indianerne har det. Spørsmålet var om vi kunne reise ut til kreftsykehuset. Vi gjorde det, og traff dem, Marciana og Antonio. Vi hadde jo kjent dem siden de var barn. Marciana var preget av sykdommen, fikk strålebehandling og har nå tre strålinger igjen, før en eventuell cellekur kan starte opp.
De var utrolig glade for å se oss, og øynet nok et håp om at hverdagen nå ville bli noe lettere. Selve behandlingen er gratis, men så er det mye som følger med, utgifter til mat og til enkelte medisiner som  sykehuset har gått lens for..... Det er bare slik dessverre......

De hadde solgt kjøleskapet sitt for å få penger til å reise ned hit, og det som var igjen etter reisen, var brukt på mat og medisiner, så for dem kom vi i den rette tid......
De var også bekymret for datteren på 18 år som var alene hjemme med to barnebarn.  Engstelige for at de ikke sulle ha mat å spise nå som de ble værene så lenge ved hospitalet. Men ved ekstra  hjelp fra Norge, så har også barna hjemme fått hjelp. Det er jo vår i Paraguay nå, og åker tid. Nå må ting i jorda for at det skal bli avling til neste år. Vi har fått pløye opp et område for Antonio, og venner i menigheten i Paso Cadena tar seg av å plante, og å så, slik at de har noe også til neste år.
Det er ikke lett når sykdom rammer, og spesielt ikke når en er fra landsbygda og i tillegg indianer. En føler seg forkommen i dobbel forstand når n kommer til storbyen og sykehus, alt er ukjent, og det merkes.
Noe av det første Antonio sa da vi traff dem var, Jeg klarer ikke finne frem til buss-stasjonen når vi skal hjem, du må hjelpe oss. Selv om det var jo flere uker til han skulle hjem,  var dette en ting som plaget han,.... jeg kan jo ikke lese, hvordan skal jeg finne frem? .....
En ting er  sikkert, han passer godt på kona si, er hjelpsom også mot betjeningen og er blitt et flott eksempel for mange ved sykehuset, dette, selv om han hører til de aller minste...........
I situasjoner som dette er det godt å minnes Mesterens egne ord: Det dere har gjort mot en av mine minste, har dere gjort mot meg.............



En kamp for tilværelsen



Her ser vi hvordan de bor, under presenninger..

Personene i midten er lederne for bøndene

Er nettop kommet tilbake til Asuncion, etter en tur nordover i Paraguay til San Pedro fylket. Denne gangen hadde vi med oss en henger full med klær. Vi var blitt bedt om å hjelpe noen som hadde mistet alt....
Her jeg sitter i en god stol, luftavkjøling i stua, og har det godt på alle måter går tankene til de 70 familiene som vi besøkte. Vi har opplevd mye gjennom våre år i Paraguay, men det som møtte oss når vi kom inn til disse familiene setter sine spor. De hadde mistet alt, absolutt alt. De enkle husene deres var gjevnet med jorden , og satt fyr på. Det som var av innventar ble tilintetgjort av flammene. Bananplantene ble hugget ned.

Restene av det som var et hjem

De var preget av det som hadde hendt, de hadde satt ut vakter ved innkjørselen til området, og hadde kontakt via walki talki, og det var å kjøre slalom mellom trær som låg over vegen, men vi kom frem og en stor gruppe mennesker var samlet. Langs veien såg vi nedbrente hus,  og det var forsøkt ødelegge mest mulig. Barna såg på oss med stor spørrende øyne, hvem var vi?, smilet kom ikke frem før fotballen vi hadde med kom frem, og sekkene med flotte klær fra Norge ble åpnet. Da ble det fest for både store og små, og vi ble takket med tårer..... Igjen følte vi oss beriket og velsignet som kunne formidle noe hjelp fravenner i Norge.   Takk skal dere ha som gir oss denne muligheten

Dette skjerfet kom fort på plass

En familie foran det som var hjemmet deres

Hun var så fornøyd med
det hun fikk, en paraply
og en vase

Hun holder godt fast på
det hun har funnet

Hva er grunnen til disse overgrepene. Det er en kamp om å eie litt jord. Disse som mistet husene sine hadde slått seg til her for 3-4 år siden, opparbeidet fine åkrer, og hadde  ca 10 hektar hver seg. Så kommer en "jordbaron" som påberoper seg eiendomsretten, får noen lokale myndigheter med seg og demonstrerer sin makt. Dette er en del av Paraguay. Noen har så mye, og mange har så lite, også av jord. Hvem som har rett til jorden er ikke alltid like lett å vite.
Mange har skaffet seg store områder på spesielle måter under diktaturet, med tvilsomme skjøter, og de er livredde for å miste det de har karret til seg på urettmessig måte. Et eksempel. I Paso Cadena har en brasilianer i dag en eiendom. Denne eiendommen tilhørte indianerkolonien i Paso Cadena, men  på begynnelsen av 80 tallet gikk en oberst inn og tok seg til rette,  tok halve kolonien fra indianerne og ingen gjorde noe med det. Han fikk nok et skjøte, men ingen skal fortelle meg at det var legalt. Jeg husker enda turene på hesteryggen innover til de enkle familiene som bodde her. I dag er det bare soya åkrer igjen.
Disse enkle bøndene er sterke, og gir ikke opp. Vi har lovet å besøke dem igjen, og det skal vi!

Så er festen over...et lyspunkt i en vanskelig hverdag.